Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse om ikke å pålegge politiet å opplyse om identiteten til to tjenestemenn i forbindelse med privat straffesak og krav om oppreisning. A ble under et ransforsøk truffet av skudd fra tjenestemenn i beredskapstroppen ved X politidistrikt. I forbindelse med anleggelse av privat straffesak mot polititjenestemennene, krevde A utlevert opplysninger om deres identitet, jf. straffeprosessloven § 210. Tingretten tok ikke begjæringen til følge. Retten fant at X politidistrikt ikke hadde plikt til å utlevere opplysningene, jf. straffeprosessloven § 409 første ledd, jf. § 210, da opplysningene var undergitt taushetsplikt. Retten la til grunn at det ikke var et brudd på forpliktelsene etter EMK art. 6 da privat straffesak ikke er omfattet av bestemmelsen. A begjærte noe senere politiets lovpålagte taushetsplikt opphevet for så vidt gjaldt identiteten til de to som skjøt, jf. straffeprosessloven § 118 annet ledd. Tingretten avsa ny kjennelse. Begjæringen ble heller ikke nå tatt til følge. Retten fant at de samme hensyn gjorde seg gjeldende ved vurderingen etter § 118 annet ledd som ved vurderingen etter § 210. For så vidt gjaldt kravet om oppreisning som nå også var fremmet, la tingretten til grunn at det ikke følger av EMK art. 6 nr. 1 at retten til ”access to court” skal være absolutt. As kjæremål til lagmannsretten ble forkastet. Lagmannsretten la til grunn at reglene om fremleggelsesplikt og om tilsidesettelse av taushetsplikt først kan påberopes av saksøker når det foreligger en formelt korrekt stevning med saksøktes navn. Retten foretok da ingen avveining av hensynet til taushetsplikt og hensynet til sakens opplysning etter straffeprosessloven § 118 annet ledd og tvistemålsloven § 204 nr. 2 annet ledd. A påkjærte avgjørelsen og påsto prinsipalt at X politidistrikt skulle pålegges å opplyse identiteten til de to polititjenestemennene, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse skulle oppheves og hjemvises til ny behandling. Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalget fant det innledningsvis klart at reglene i straffeprosessloven § 118 og § 210 får anvendelse i private straffesaker. Utvalget viste til at tvistemålsloven § 251 også få anvendelse før det er inngitt en formelt korrekt stevning, jf. § 269 annet ledd som forutsetter at det kan begjæres bevisopptak utenfor rettssak selv om motparten er ukjent. Videre fant utvalget at bestemmelsene i straffeprosessloven kan få anvendelse på det forberedende stadium i en privat straffesak. I begrunnelsen ble det vist til at en slik tolking også harmonerer best med prinsippet om tilgang til domstolene. Prinsippet får anvendelse for borgerlige rettskrav. Utvalget tilføyde imidlertid at bestemmelsen i EMK art. 6, slik den er fortolket av EMD, ikke er absolutt.
(1)Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse om ikke å pålegge politiet å opplyse om to polititjenestemenns identitet i forbindelse med privat straffesak og krav om oppreisning.
(2)A og B ble i august 2004 pågrepet av politiet i en bank på X i forbindelse med et ransforsøk. De var begge utstyrt med skarpladde skytevåpen. Ved pågripelsen løsnet tjenestemenn fra beredskapstroppen ved Oslo politidistrikt skudd mot de to. A ble truffet i baken og i en finger.
(3)Pågripelsen og skytingen ble etterforsket av Det særskilte etterforskningsorgan (Sefo), Oslo, organ II. Sefo innstilte 5. januar 2005 på at saken skulle henlegges etter bevisets stilling. Spesialenheten for politisaker avgjorde påtalespørsmålet 19. april 2005, og henla saken som intet straffbart forhold bevist. A påklaget henleggelsen til riksadvokaten, men klagen førte ikke frem, jf. riksadvokatens vedtak 6. september 2005.
(4)Ved stevning 17. oktober 2005 til Eidsvoll tingrett (senere Øvre Romerike tingrett), reiste A privat straffesak mot de to polititjenestemennene som avfyrte skudd mot ham. Ettersom navnene på de to ikke var kjent for A, ble de i stevnningen benevnt NN1 og NN2, med forbehold om at man ville innhente identiteten for å oppfylle kravene i straffeprosessloven § 412, jf. § 252. A ble opprinnelig gitt frist til 19. januar 2006 med å opplyse om de saksøktes identitet, men fristen er senere forlenget flere ganger.
(5)Den 31. januar 2006 avslo Oslo politidistrikt å utlevere informasjon om identiteten til de tjenestemenn som hadde deltatt i den væpnede pågripelsen på Jessheim. A påklaget avslaget 22. februar 2006.
(6)I prosesskrift 16. mars 2006 til tingretten begjærte A at retten skulle pålegge Oslo politidistrikt å utlevere opplysning om identiteten til tjenestemennene, jf. straffeprosessloven § 210. Øvre Romerike tingrett avsa deretter 31. mars 2006 kjennelse med slik slutning: ”Begjæringen om å pålegge politiet å utlevere identiteten til polititjenestemennene NN1 og NN2 tas ikke til følge.”
(7)Tingretten fant at Oslo politidistrikt ikke hadde plikt til å utlevere opplysningene, jf. straffeprosessloven § 409 første ledd, jf. § 210 da opplysningene var undergitt taushetsplikt. Retten la til grunn at dette ikke var et brudd på forpliktelsene etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 da private straffesaker ikke er omfattet av bestemmelsen.
(8)A påkjærte 7. april 2006 avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett. I prosesskrift 10. april 2006 til tingretten fremmet A krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven, jf. straffeprosessloven § 3.
(9)Politidistriktets vedtak om ikke å utlevere identiteten til de berørte tjenestemenn, ble opprettholdt av Politidirektoratet i vedtak i klagesaken 5. mai 2006.
(10)I prosesskrift 15. mai 2006 til tingretten be det lagt ned påstand om at politiets lovpålagte taushetsplikt skulle oppheves for så vidt gjaldt identiteten til de to som skjøt på A, jf. straffeprosessloven § 118 annet ledd. I prosesskriftet opplyses videre at Justisdepartementet i brev 8. mai 2006 hadde sagt seg enig i politidistriktets og direktoratets avgjørelse om ikke å utlevere identiteten til tjenestemennene, og videre uttalt at den administrative klageadgangen var uttømt, jf. forvaltningsloven § 28. A gjorde gjeldende at begjæringen til tingretten 16. mars 2006 om utlevering av identiteten etter straffeprosessloven § 210, var fremmet for tidlig siden vedkommende myndighet ikke hadde tatt stilling til opphevelse av taushetsplikten, og at domstolen ikke hadde hatt kompetanse til da å oppheve taushetsplikten etter straffeprosessloven § 118 annet ledd.
(11)Øvre Romerike tingrett avsa ny kjennelse 8. juni 2006 med slik slutning: ”Begjæringen om å oppheve politiets lovpålagte taushetsplikt med henhold til identiteten til de to polititjenestemennene NN1 og NN2 tas ikke til følge.”
(12)Retten fant ikke å avvise begjæringen da man i kjennelsen av 31. mars 2006 ikke eksplisitt hadde uttalt at straffeprosessloven § 118 annet ledd var blitt vurdert. Tingretten fant at de samme hensyn gjorde seg gjeldende ved vurderingen etter § 118 annet ledd som ved vurderingen etter § 210. For så vidt gjaldt kravet om oppreisning, la tingretten til grunn at det ikke følger av EMK artikkel 6 nr. 1 at retten til ”access to court” skal være absolutt.
(13)Også denne avgjørelsen ble påkjært til lagmannsretten. Det fremgår av støtteskriv til kjæremålet datert 29. juni 2006 at A ønsket at lagmannsretten skulle overprøve begge kjennelsene.
(14)Eidsivating lagmannsrett avsa 19. februar 2007 kjennelse med slik slutning: ”Kjæremål over Øvre Romerike tingretts kjennelser av 31. mars 2006 og 8. juni 2006 forkastes.”
(15)Lagmannsretten la til grunn at reglene om fremleggelsesplikt og om tilsidesettelse av taushetsplikt først kan påberopes av saksøker når det foreligger en formelt korrekt stevning med saksøktes navn. Retten foretok da ikke noen avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning etter straffeprosessloven § 118 annet ledd og tvistemålsloven § 204 nr. 2 annet ledd.
(16)A, som har påkjært avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, har i korte trekk anført:
(17)Lagmannsrettens lovanvendelse er uriktig. Det er ikke grunnlag i prosesslovgivningen for lagmannsrettens syn om at ”de prosessuelle rettigheter som prosesslovgivningen gir en part” ikke trer i kraft ved saksanlegg, men først når alle vilkår ved stevningen er oppfylt. Det ville i tilfelle innebære at heller ikke saksøkte ville ha de prosessuelle rettigheter loven gir ham før motparten har rettet stevningen på lovformelig måte. Et slikt syn er ikke i samsvar med prosessforutsetningen ”equality of arms” som også er beskyttet av EMK artikkel 6.
(18)Det følger av lovens system at avslag på en begjæring om innsyn under henvisning til taushetsplikten skal følge fremgangsmåten i straffeprosessloven § 118 og tvistemålsloven § 204 nr. 2, hvoretter retten kan overprøve departementets nektelse av samtykke.
(19)Et sivilt saksanlegg om gyldigheten av politiets vedtak om ikke å oppheve Oslo politidistrikts taushetsplikt, vil ikke tilfredsstille EMKs krav om ”access to court” fordi et slikt saksanlegg aldri vil gi A rettskrav på opplysningene. Det han kan oppnå er å få fastslått at begrunnelsen for ikke å utlevere navnene eventuelt ikke er tilstrekkelig.
(20)Det var uriktig av lagmannsretten ikke å vurdere opphevelse av taushetsplikten etter straffeprosessloven § 118 og tvistemålsloven § 204 for deretter å ta stilling til om opplysningene kan pålegges utlevert etter straffeprosessloven § 210, jf. tvistemålsloven § 251.
(21)Det er nedlagt slik påstand: ”Oslo politidistrikt pålegges å opplyse om identiteten til NN1 og NN2 omhandlet i søksmålet. Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.”
(22)Oslo politidistrikt har i korte trekk anført:
(23)For så vidt gjelder anvendelsen av reglene om bevisfremleggelse og om opphevelse av taushetsplikt, slutter kjæremålsmotparten seg til tingrettens kjennelser. Oslo politidistrikt er således ikke enig med lagmannsretten i at domstolen ikke er kompetent til å treffe prosessuelle avgjørelser i en privat straffesak før formelt korrekt stevning foreligger. Verken prosesslovgivningens ordlyd eller oppbygging knytter domstolens avgjørelsesmyndighet til bestemte stadier i forfølgningen. Ved å legge til grunn at slike avgjørelser kan treffes før gyldig stevning foreligger, sikres det harmoni mellom norske regler og det konvensjons- bestemte kravet om retten til rettergang, jf. EMK art. 6 nr. 1. Likhets- og harmoni- betraktninger med de regler som gjelder for påtalemyndighetens strafforfølgning tilsier også at avgjørelsene kan treffes på et tidlig stadium i private straffesaker.
(24)Den av lagmannsretten skisserte fremgangsmåte med sivilt søksmål for å bestride gyldigheten av vedtaket om å nekte å opplyse om tjenestemennenes identitet, er verken prosessøkonomisk eller hurtig. Dessuten er det ikke riktig, slik lagmannsretten legger til grunn, at straffeloven § 80 kommer til anvendelse. For private straffesaker som nevnt i straffeprosessloven § 402 første ledd nr. 3, viser straffeprosessloven § 403 ikke til bestemmelsen i straffeloven § 80.
(25)Det er nedlagt slik påstand: ”Kjæremålet forkastes.”
(26)Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål, hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd.
(27)I kjæremålet hit har A angitt NN1 og NN2 som kjæremålsmotparter. I lagmannsrettens og tingrettens kjennelser er Oslo politidistrikt ført opp som motpart. Tilsvar til kjæremålet er avgitt av Oslo politidistrikt og NN1 og NN2. Da A har lagt ned påstand om at Oslo politidistrikt skal pålegges å opplyse identiteten til de to politimennene, mener utvalget at politidistriktet bør være kjæremålsmotpart i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
(28)As søksmål gjelder privat straffesak og krav om oppreisningserstatning. Begjæringen om at politidistriktet skal pålegges å opplyse om polititjenestemennenes identitet anføres for den private straffesak å være hjemlet i straffeprosessloven § 210, jf. § 118, jf. § 409 første ledd annet punktum. Kravet på oppreisning er fremmet som borgerlig krav i den private straffesaken, jf. straffeprosessloven § 429 og følger de særlige reglene i lovens kapittel 29.
(29)Utvalget bemerker at bestemmelsen om fremleggelsesplikt i straffeprosessloven § 210 tilsvarer bestemmelsene i tvistemålsloven §§ 250, 251 og 259, som får anvendelse i straffesak ved behandlingen av borgerlige rettskrav, jf. Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven bind I, 3. utgave side 725. Utlevering kan bare finne sted når besitteren har vitneplikt i saken. Plikt til utlevering gjelder også politiets etterforskning av en straffesak. Bestemmelsen i straffe- prosessloven § 118 annet ledd, som hjemler adgang for retten til å oppheve et vitnes taushetsplikt ved kjennelse, tilsvares av tvistemålsloven § 204 nr. 2 annet ledd. Etter bestemmelsene kan retten bestemme at vitneforklaring skal gis ”[e]tter en avveining av hensyn til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning”.
(30)Etter straffeprosessloven § 409 første ledd første punktum får reglene om påtalemyndigheten i nærmere angitte kapitler anvendelse på saksøkeren i en privat straffesak. De aktuelle bestemmelsene omfattes ikke av denne oppregningen, og det er da annet punktum som får anvendelse. Bestemmelsen lyder: ”For øvrig følges de regler som gjelder om offentlige straffesaker så langt det er mulig og ikke noe annet er bestemt.”
(31)Spørsmålet om de enkelte bestemmelsers anvendelse må avgjøres ut fra en tolking av hver enkelt bestemmelse, herunder deres anvendelse før det foreligger en formelt korrekt stevning, jf. Bjerke/Keiserud, som i bind II på side 1274 uttaler: ”…reservasjonen omfatter for det første de særlige saksbehandlingsreglene i kap. 28. Reservasjonen ”så langt det er mulig” innebærer at man ikke kan foreta noen ukritisk anvendelse av lovens regler på private straffesaker. Det må for hver enkelt regel avgjøres hvorvidt den kommer til anvendelse. At lovens øvrige regler skal følges så langt det er mulig, kan heller ikke tas helt på ordet. Det er mye som strengt tatt er mulig uten å være særlig hensiktsmessig. Men det avgjørende må være om reglene overhodet egner seg for bruk i private straffesaker, ikke om de synes hensiktsmessige i den enkelte sak, jf. Rt. 1994 s. 1649”.
(32)I den deretter følgende gjennomgåelse av straffeprosesslovens kapitler uttaler Bjerke/Keiserud at lovens kapittel 10 – hvor § 118 står – og kapitlene 14–17a – hvor § 210 står – i prinsippet får anvendelse. Utvalget finner det klart at reglene får anvendelse i private straffesaker. Spørsmålet er om dette også gjelder før en formelt korrekt stevning foreligger.
(33)Oslo politidistrikt har vist til at straffeprosessloven § 210 om bevisfremleggelse får anvendelse for påtalemyndigheten før stevning foreligger, og har gjort gjeldende at tilsvarende bør gjelde saksøker i en privat straffesak. Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig i dette og viser til at bestemmelsen ikke sier noe om at den ikke får anvendelse på det forberedende stadium i en privat straffesak. Heller ikke andre hensyn taler etter utvalgets mening mot å gi bestemmelsen anvendelse. At ikke rekkevidden av bestemmelsen nødvendigvis er den samme som for påtalemyndigheten, er annen sak. Tilsvarende må etter utvalgets syn gjelde straffe- prosessloven § 118. Kjæremålsutvalget viser til at bestemmelsen i tvistemålsloven § 251 også får anvendelse før det er inngitt en formelt korrekt stevning. Dette følger av lovens § 269 annet ledd som forutsetter at det kan begjæres bevisopptak utenfor rettssak selv om motparten er ukjent.
(34)Slik kjæremålsutvalget ser det, vil en tolking av bestemmelsene som innebærer at saksøkeren ikke avskjæres fra muligheten for rettens medvirkning til å få etablert en nødvendig prosessforutsetning som den det her er tale om, harmonerer best med prinsippet om tilgang til domstolene. Selv om dette prinsippet etter EMK ikke gjelder direkte for private straffesaker, gjelder saken som nevnt også et borgerlig rettskrav, hvor prinsippet i EMK artikkel 6 får anvendelse. Utvalget tilføyer at bestemmelsen, slik den er fortolket av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), ikke er absolutt, jf. EMDs dom av 10. juli 1998 i saken Tinnelly & Sons LTD m. fl. og McElduff m.fl. mot Storbritannia avsnitt 72.
(35)Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens kjennelse er bygd på feil forståelse av straffeprosessloven § 210 første ledd. Lagmannsretten har av den grunn - i motsetning til tingretten - ikke vurdert begjæringen etter bestemmelsene i straffeprosessloven § 118 annet ledd. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
(36)Kjennelsen er enstemmig.