Saken gjaldt straffutmåling hvor det dominerende forhold var ildspåsettelse. Ildpåsettelsen ble også bedømt som grovt skadeverk. Dagen før ildpåsettelsen hadde domfelte brutt seg inn hos en av beboerne i det bygget som ble satt fyr på, og han ble dømt også for dette innbruddet. Bakgrunnen for saken var at domfelte, A, oppfattet at han hadde et kjæresteforhold til B, mens B på sin side ikke var interessert i noe fast forhold og bare ønsket vennskap. I dagene like før brannen endret domfeltes væremåte og sinnstilstand seg da han ble klar over dette. Han var sjalu, opplevde at han ble forurettet og oppførte seg så vidt aggressivt overfor B at hun ble alvorlig bekymret for hva han kunne finne på. Domfelte forårsaket brann i bygningen der B bodde ved å tenne ild i en bod vegg i vegg med et soverom som han visste ble benyttet. Det var fem utleieleligheter i bygget. B bodde i den ene leiligheten. Domfelte var klar over at huset var bebodd, men tente likevel på, ca. kl. 02 45, på et tidspunkt da han visste at beboerne sov. Han forlot stedet uten å varsle verken brannvesen eller beboere. De brannsakkyndige karakteriserte i retten faren for tap av menneskeliv som overhengende og åpenbar. Uten slokningsarbeid, ville bygningen brent ned til grunnen. Lagmannsretten fastsatte straffen til fengsel i 4 år som en fellesstraff som også omfattet en tidligere dom der domfelte var dømt til fengsel i 75 dager. Domfelte påanket dommen i det han fant at straffen var markert høyere enn det som ble anført å følge av tidligere praksis. Selv om straffenivået i de avgjørelser det ble vist til, tilsynelatende lå ikke ubetydelig under den straff som var fastsatt, fant Høyesterett at straffen ikke var for streng. I flere av de saker det ble vist til, var det til dels meget tungtveiende formildende omstendigheter, og for øvrig ble ingen av de påberopte dommer funnet å være like graverende som det aktuelle tilfellet. Det ble lagt særlig vekt på et fast forsett, at risikoen for beboernes liv og helse hadde vært overhengende og at handlingen bar preg av å være en straffeaksjon.
(1)Dommer Endresen: Saken gjelder straffutmåling hvor det dominerende forhold er ildspåsettelse.
(2)I straffesak mot A avsa Kristiansand tingrett den 10. august 2006 dom med slik domsslutning: ”1. A, født 00.00.1958, dømmes for: 1 – en – overtredelse av strl. § 148, 1. straffalternativ 1 – en – overtredelse av strl. § 292, jf. § 291 1 – en – overtredelse av strl. § 147, 1. og 2. ledd, 1. straffalternativ Gjerningstidspunkt: 23.-24. september 2005. Straffen settes til: Fengsel i 4 – fire – år. Varetekt kommer til fradrag med 18 – atten – dager. Strl. §§ 62, 1. ledd og 64 får anvendelse. 2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til: • B med kr. 33.500,- – trettitretusenfemhundre – • If Skadeforsikring kr. 304.324,- – trehundreogfiretusentrehundreogtjuefire – • C med kr. 3.000,- – tretusen – • Gjensidige Nor Forsikring med kr. 96.565,- – nittisekstusenfemhundreogsekstifem – • D med kr. 4.000,- – firetusen – • Terra skadeforsikring med kr. 44.388,- – førtifiretusentrehundreogåttiåtte – • E og F med kr. 300.000,- – trehundretusen – 3. Saksomkostninger idømmes ikke.”
(3)Domfelte anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og lagmannsretten besluttet å henvise anken over tiltalens poster I om overtredelse av straffeloven § 148 og II om grovt skadeverk til ankeforhandling. For domfellelsen etter straffeloven § 147 er Kristiansand tingretts dom derved rettskraftig.
(4)De borgerlige rettskrav ble ikke begjært overprøvet fra noen av partenes side.
(5)Agder lagmannsrett avsa den 2. februar 2007 dom med slik domsslutning: ”A, født 00.00.1958, dømmes for overtredelse av straffeloven § 148 første straffalternativ og en overtredelse av straffeloven § 292, jf. § 291, og for det forhold som er rettskraftig avgjort ved Kristiansand tingretts dom av 10.08.2006, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 4 – fire – år, som en fellesstraff med Kristiansand tingretts dom av 30.09.2005, jf. straffeloven § 64 første ledd. Til fradrag kommer varetekt med 21 – tjueen – dager.”
(6)Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens idet tre av meddommerne stemte for den noe strengere straff som var fastsatt av tingretten som en særskilt straff for de nå pådømte forhold. Domfelte har anket over straffutmålingen.
(7)Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(8)Det er fra forsvarers side særlig fremhevet at straffen er klart strengere enn det som kan utledes av Høyesteretts tidligere praksis. Jeg er ikke enig i dette. En gjennomgang av tidligere praksis viser at det i flere av de tidligere saker var særlige formildende omstendigheter som er tillagt vesentlig vekt. I den aktuelle sak er det dessuten straffskjerpende omstendigheter som nødvendigvis må føre til en særlig streng reaksjon.
(9)Domfelte er funnet skyldig i å ha forårsaket brann i et bolighus ved å tenne ild i en bod vegg i vegg med et soverom som han visste ble benyttet. Domfelte var klar over at huset var bebodd, men tente likevel på, ca. kl. 02 45, på et tidspunkt da han visste at beboerne sov. Tingretten gir den følgende beskrivelse av bygningsmassen og det aktuelle hendelsesforløp: ”Den aktuelle bygningen er oppført i tre i 1937 og hadde en dårlig bygningsteknisk standard. Ifølge tilstandsrapport fra takstmann I var bygningen å anse som et renoveringsobjekt. Bygningen hadde to fløyer formet som en vinkel. Det var til sammen fem utleieleiligheter i bygget. I den laveste fløyen var det to boder, to leiligheter i 1. etg. og en i 2.etg. Den ene leiligheten i 1. etg. sto tom og ble benyttet som lager. I den andre leiligheten nede bodde B. --- Brannen startet om natten da alle de seks beboerne lå og sov. Kun tilfeldigheter gjorde at B sov lett og våknet, samt at bakeren, G, observerte brannen og handlet raskt. Bygningen var gammel, uten isolasjon og i dårlig brannteknisk og bygningsteknisk stand. Brannen spredte seg derfor usedvanlig raskt. B og H forklarte i retten at det bare tok omtrent 5 minutter fra de våknet og kom seg ut til sengen på soverommet var overtent. Vitnene E og F, som bodde i 3. etg. i den andre fløyen, forklarte at trappen i mellombygget brant omtrent 10 minutter etter at de hadde kommet seg ut. Som det fremgår ovenfor, var dette deres eneste rømningsvei. Det var ingen brannstiger på bygget, og ingen fungerende røykvarslere med unntak av i leiligheten til E/F. De brannsakkyndige karakteriserte i retten faren for tap av menneskeliv som overhengende og åpenbar. Uten slokningsarbeid, ville bygningen brent ned til grunnen.”
(10)Det er bare den kvalifiserte risiko for fare for menneskeliv som rammes av § 148; vilkåret er at tap av menneskeliv ”lett kan forårsakes”. At det foreligger slik risiko er da klarligvis ikke en straffskjerpende omstendighet, men det forhold at beboerne ble utsatt for en helt særlig risiko, må etter mitt syn få betydning for straffutmålingen. Det fremgår av det jeg har gjengitt fra tingrettens avgjørelse at de brannsakkyndige karakteriserte faren for tap av menneskeliv som overhengende. På grunnlag av opplysningene ellers i saken, fremstår dette som en treffende karakteristikk av den særlige risiko beboerne ble utsatt for. På tross av dette forlot domfelte brannstedet etter påtenningen uten å varsle beboerne og uten å varsle brannvesenet.
(11)Om forholdet mellom B, den ene av beboerne, og domfelte skriver tingretten: ”Det fremgår av bevisførselen at tiltalte hadde et motiv som kan forklare hvorfor han handlet som han gjorde, og de siste dagene før brannen var det flere episoder som viste at tiltalte ønsket å ramme B. Tiltalte har forklart at han oppfattet forholdet til henne som et kjæresteforhold. B var imidlertid ikke interessert i noe fast forhold og ønsket bare vennskap. I disse dagene like før brannen endret tiltaltes væremåte og sinnstilstand seg. I følge B var han sint fordi hun ikke ville anmelde en tidligere voldtekt. Dette gikk utover henne, og hun ønsket ikke lenger å ha ham i leiligheten dersom han ikke kunne roe seg. De kranglet, men tiltalte ville ikke gå. B følte seg utrygg og var redd for hva tiltalte ville finne på. Hun kontaktet både vennen J og sin tidligere samboer, K, flere ganger fordi hun var redd for å være alene. Tiltalte var sint, fortvilet og sjalu fordi B ikke ville ha ham der samtidig som hun ville være sammen med andre. Han oppsøkte B flere ganger. Ved to anledninger brukte han en øks for å ødelegge det han hadde pusset opp. B klarte imidlertid å stoppe ham slik at ødeleggelsene ble begrenset til noen fliser og listverk. På fredag den 23.09.06 ved halvtotiden brøt tiltalte seg inn i leiligheten til B ved å knuse ruta i inngangsdøren med en bordbit. Han gikk inn og satt og ventet til B og K kom. B var redd fordi hun aldri hadde sett tiltalte opptre på en sånn måte før. I tillegg til at hun sørget for ikke å være alene, skiftet hun lås i boden fordi hun trodde tiltalte kunne ødelegge noe der og var usikker på om han hadde nøkkel. Hun tegnet innboforsikring, og brannatten parkerte hun bilen rett utenfor døren fordi hun var redd tiltalte ville skade den.”
(12)Lagmannsretten, som gir sin tilslutning til tingrettens fremstilling, legger til grunn at domfelte i tiden forut for brannstiftelsen var svært aggressiv mot B og at han ikke klarte å kontrollere sitt sinne.
(13)Lagmannsretten konkluderer med at domfelte tente på med vilje, og at han hadde et klart og sterkt forsett. Lagmannsretten tilføyer så at ”tiltalte forstod at beboerne i huset var i overhengende fare for å omkomme”.
(14)Forsvareren har på grunnlag av lagmannsrettens bruk av ”overhengende fare” også i forhold til domfeltes opplevelse av risikoen, stilt spørsmål ved om lagmannsretten ved straffutmålingen har lagt til grunn at risikoen for tap av menneskeliv var så stor at det ville ha vært grunnlag for domfellelse for forsøk på drap. Jeg kan ikke se at lagmannsrettens formulering gir grunnlag for en slik slutning. Det klare og sterke forsett er i seg selv et sterkt straffskjerpende moment. Det var ikke en impulshandling, men en planlagt avstraffelse som følge av en avvisning domfelte ikke kunne innfinne seg med.
(15)For så vidt angår forholdet til straffeloven § 292 bemerket lagmannsretten: ”I forhold til straffeloven § 292 bemerker lagmannsretten at tiltalte med vitende og vilje ødela eiendeler til en verdi av flere hundre tusen kroner. Det vises i den forbindelse til de erstatningskrav som ble pådømt i tingretten og som gjelder løsøre som gikk tapt i brannen. Blant løsøret som ble ødelagt, var Bs bil og Js nye motorsykkel som begge sto parkert utenfor hennes leilighet, godt synlig for tiltalte før han gikk inn i boden hvor det ble antent. Eventuell verdi av bygningen er ikke opplyst. Det er heller ikke klargjort om bygningen ble helt ødelagt i brannen eller om den ble revet fordi den var gammel og uhensiktmessig.”
(16)Det er for Høyesterett avklart at de materielle skader var vesentlig større enn det lagmannsretten fant å kunne legge til grunn. I tillegg til skader på løsøre, bil og motorsykkel, er det nå klarlagt ved utbetaling fra forsikringsselskapet, at også skaden på bygget var betydelig. Det er foreløpig utbetalt en erstatning på to millioner kroner. Samlet sett er også de materielle skader betydelige.
(17)A er også domfelt for innbrudd. Selv om dette forholdet isolert sett har mindre betydning for straffutmålingen, er innbruddet egnet til å illustrere det vedvarende i domfeltes manglende vilje til å respektere Bs avvisning av et nærmere forhold til domfelte.
(18)Samlet sett er det i saken straffskjerpende omstendigheter av en slik art at jeg ikke kan se at den utmålte straff er for streng. Straffen er en fellesstraff med Kristiansand tingretts dom av 30. september 2005 på fengsel i 75 dager.
(19)Jeg stemmer for denne
(20)Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(21)Dommar Utgård: Det same.
(22)Kst. dommer Falkanger: Likeså.
(23)Dommer Gjølstad: Likeså.
(24)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne