Dommarane: Matningsdal, Zimmer, Endresen, Flock, Gjølstad A er yrkesskadd. Som følgje av yrkesskaden har han fått dekt utgiftene sine til ulike lækjemiddel føreskrivne av lege. Dei siste åra har det vore tale om Fortralin, Flunipam og Sobril. Ved vedtak i april 2003 godkjende trygdekontoret at han framleis fekk dekt nødvendige utgifter til Fortralin, mens søknaden om å få dekt utgifter til Flunipam og Sobril blei avslått. Fylkestrygdekontoret stadfesta avslaget. A anka avslaget til Trygderetten, som heldt fast på vedtaket i fylkestrygdekontoret. Avgjerda er basert på at dei avgrensingane som følgjer av dei alminnelege føresegnene i folketrygdlova § 5-14 om dekning av utgifter til ”viktige legemidler”, også gjeld for yrkesskadde som etter § 5-25 har krav på å få dekt ”nødvendige utgifter til … legemidler”. I lagmannsretten blei staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet under dissens frifunnen. Høgsterett endra derimot vedtaket som følgje av As anke. Like før ankeforhandlinga i Høgsterett sette staten også fram påstand om at avgjerda i Trygderetten skulle kjennast ugyldig. Som følgje av dette meinte staten at Høgsterett skulle seie dom i saka utan å prøve dei materielle spørsmåla som tolkinga av folketrygdlova § 5-25 reiser. Dette førte ikkje fram. Høgsterett viste til at ein dom på grunnlag av felles påstand føreset at partane er einige om tvistegjenstanden – noko som ikkje var tilfellet, sidan partane hadde forskjellig grunngiving for påstanden om at vedtaket måtte kjennast ugyldig. Med omsyn til forståinga av folketrygdlova § 5-25 viste Høgsterett til at ordlyden i lova taler for at § 5-25 er ei sjølvstendig føresegn der ytingane ikkje er underlagde dei avgrensingane som følgjer av dei alminnelege føresegnene i § 5-14. Det blei vidare vist til, og dette blei tillagt stor vekt, at dei yrkesskadde heilt sidan 1909 har fått hjelp til å dekkje utgifter til lækjemiddel. Høgsterett fann ikkje haldepunkt for at ein tok sikte på å endre denne rettstilstanden då den gjeldande folketrygdlova blei vedteken.
(1)Dommer Matningsdal: Saken gjelder gyldigheten av Trygderettens kjennelse om avslag på stønad til legemidler ved yrkesskade. Spørsmålet er om folketrygdloven § 5-25 skal tolkes med de begrensningene som gjelder etter de alminnelige reglene i § 5-14 for dekning av utgifter til legemidler, eller om bestemmelsen står på egne ben og gir en yrkesskadet et generelt krav på stønad til dekning av nødvendige utgifter til legemidler som kan bøte på følgene av skaden.
(2)A skadet i slutten av juni 1962 høyre kne mens han utførte sveisearbeid på sin arbeidsplass. I vedtak datert 22. mai 1965 godkjente Rikstrygdeverket skaden som yrkesskade. Etter den tid har han fått dekket sine utgifter til forskjellige legemidler forskrevet av lege. De siste årene har det vært tale om Fortralin, Flunipam og Sobril. Trygdekontoret godkjenner fortsatt at han får dekket nødvendige utgifter til Fortralin, men ved vedtak datert 4. april 2003 avslo trygdekontoret søknaden om å få dekket utgifter til Flunipam og Sobril. A påklaget vedtaket til fylkestrygdekontoret som den 15. oktober 2003 stadfestet trygdekontorets vedtak. Det ble gitt følgende begrunnelse: ”Ved yrkesskade ytes som hovedregel stønad til legemidler på samme vilkår som etter § 5-14 og § 5-22, men dersom vilkårene i disse paragrafene er oppfylt, ytes stønad fullt ut uten egenandeler. Det er et vilkår at behovet for legemidlet skyldes yrkesskaden/yrkessykdommen. … Det foreligger i dette tilfelle en godkjent yrkesskade og det er sannsynliggjort at yrkesskaden er årsak til knesmertene. Folketrygdlova § 5-14 Med hjemmel i folketrygdlovens § 5-14, har Sosial- og helsedepartementet fastsatt forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr. Etter forskriftens § 1 ytes godtgjørelse for utgifter til preparater som inngår i de medikamentgrupper som er nevnt i forbindelse med den enkelte sykdom i listen i § 9. Kroniske smerter står ikke oppført i denne listen. Klagen skal da behandles etter forskriftens § 2. Etter forskriftens § 2 kan det ’unntaksvis’ ytes godtgjørelse for utgifter til kostbare medikamenter som brukes til behandling av kroniske sykdommer som ikke er nevnt i § 9 hvis medikamentet skal brukes gjennom lang tid. Under henvisning til at det etter denne bestemmelse bare ’unntaksvis’ kan ytes godtgjørelse har Rikstrygdeverket lagt til grunn at det må gjelde en sjelden sykdom eller et behandlingsalternativ som bare sjelden er aktuelt. Det legges også vekt på sykdommens alvorlighetsgrad. Det er et vilkår at behandlingen er satt i gang i spesialavdeling i sykehus eller av spesialist i vedkommende sykdom. Kroniske smerter blir ikke å regne som en sjelden sykdom. Flunipam og Sobril er begge vanedannende legemidler. Etter gjeldende retningslinjer dekkes ikke vanedannende legemidler med unntak av bruk ved organiske hjernelidelser/epilepsi jfr. § 9 Pkt. 7. Klagers lidelse kommer ikke inn under dette punktet. Vilkåret for å få dekket utgiftene til disse legemidlene etter § 5-14 er ikke oppfylt. … .”
(3)Fylkestrygdekontoret baserte altså avgjørelsen på at de begrensningene som følger av § 5-14, også gjelder ved stønad til legemidler ved yrkesskade.
(4)A anket vedtaket til Trygderetten. Før anken ble avgjort, avsa Trygderetten den 17. september 2004 en femmedlemskjennelse hvor den konkluderte med at ”det ikke kan legges til grunn at det foreligger plikt til å tilstå stønad til andre legemidler ved yrkesskade enn det som følger av de generelle reglene” – det vil si § 5-14 med den tilhørende ”blåreseptforskriften”.
(5)Trygderetten avgjorde deretter denne saken ved kjennelse 15. oktober 2004 hvor fylkestrygdekontorets vedtak ble stadfestet. I kjennelsen heter det: ”Retten viser i denne forbindelse til kjennelse av 17. september 2004, ankesak nr. 03/05000 hvor det fremgår at det etter folketrygdloven § 5-14 med tilhørende forskrift normalt bare blir gitt stønad til legemidler som skal påvirke utviklingen av en sykdom, ikke til medikamenter som gis med sikte på smertelindring. Når det gjelder spørsmålet om dekning av legemidler etter § 5-25 om stønad ved yrkesskade viser retten til femmedlemskjennelsen i ankesak nr. 03/05000. Det ble her uttalt at denne bestemmelsen ikke gir adgang til å dekke andre legemidler enn det som godkjennes uavhengig av yrkeslidelser i medhold av de generelle regler.”
(6)A anket Trygderettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som den 24. mars 2006 avsa dom med denne domsslutning: ”1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes. 2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.”
(7)Dommen er avsagt under dissens. Flertallet la til grunn at ”utgangspunktet [må] være at slik bestemmelsen i folketrygdloven § 5-25 er plassert i loven, skal den tolkes med de begrensninger som følger av bestemmelsen i § 5-14”, og at dette ble støttet av reelle hensyn og praksis. Mindretallet kom derimot til at begrensningene i § 5-14 med tilhørende forskrift ikke gjelder ved yrkesskade og yrkessykdom.
(8)A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett med påstand om at Trygderettens kjennelse er ugyldig. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. Under saksforberedelsen har staten tiltrådt den ankende parts påstand om at Trygderettens kjennelse kjennes ugyldig. På dette grunnlag anføres det at Høyesterett skal avsi dom om ugyldighet uten noen nærmere realitetsprøving av anken. Dette er likevel ikke til hinder for at Høyesterett uttaler seg om det aktuelle rettsspørsmålet. A anfører derimot at Høyesterett uansett må ta stilling til rettsspørsmålet.
(9)Den ankende part, A, har i korte trekk anført:
(10)Ordlyden i folketrygdloven § 5-25, som ikke inneholder noen begrensning om at stønad bare gis til ”viktige legemidler”, taler for at de alminnelige reglene i § 5-14 ikke gjelder ved yrkesskadene. Dette har klar støtte i formålet med yrkesskadedekningen, som er å kompensere for den særlige risikoen ved å være i arbeid.
(11)At anvendelsesområdet for § 5-25 er videre enn det som følger av de alminnelige reglene i § 5-14, har også klar støtte i lovens forhistorie. For yrkesskadene ble det allerede i 1909 lovfestet at trygden skulle dekke utgifter til nødvendige legemidler for behandling av skaden, mens det først i 1953 ble innført en tilsvarende ordning utenom yrkesskadene. I disse tilfellene dekket dessuten trygden bare ”viktigere legemidler” etter en særskilt liste – ”blåreseptforskriften”. Denne sondringen ble videreført i lovgivningen fram til vedtakelsen av den någjeldende folketrygdloven. Sondringen var også lagt til grunn i teori og praksis, og kom uttrykkelig til uttrykk i Rikstrygdeverkets rundskriv av 31. mai 1990.
(12)Forarbeidene til folketrygdloven, sett i sammenheng, trekker også i retning av at lovgiveren ikke tok sikte på å endre denne rettstilstanden.
(13)Løsningen har videre støtte i reelle hensyn. Helt siden slutten av 1800-tallet har det vært et politisk ønske å prioritere yrkesskadene, og særfordelene ved yrkesskadene er langt på veg begrunnet i en erstatningstankegang. Hensynet til nødvendig kontroll med statens økonomiforvaltning kan ikke begrunne statens tolking av § 5-25. Det vises særlig til at forsikringsselskapene ved utbetaling under yrkesskadeforsikringen yter betydelige bidrag til finansieringen – bidrag som på sin side finansieres av arbeidsgivernes premieinnbetalinger. Behovet for å begrense offentlig stønad til vanedannende medisiner, som staten også påberoper seg, ivaretas langt på veg ved at legene er undergitt krav om forsvarlig forskrivning.
(14)Trygderettens praksis, som ble innledet ved femmedlemskjennelsen den 17. september 2004, og som er fulgt opp i senere praksis, er altfor kortvarig til å kunne tillegges noen vekt.
(15)Det bestrides at Høyesterett under henvisning til at det nå er nedlagt felles påstand om ugyldighet av Trygderettens kjennelse, kan avsi dom uten å prøve de rettsspørsmål som er reist i anken. Da ugyldighetsbegrepet omfatter en rekke ulike ugyldighetsgrunner, og staten ikke har tiltrådt den tolkingen av § 5-25 som påberopes av den ankende part, foreligger det ikke slik enighet om tvistegjenstanden som kreves for at Høyesterett kan avsi dom utelukkende på grunnlag av partenes felles påstand.
(16)A har nedlagt denne påstand: ”1. Trygderettens kjennelse av 15. oktober 2004 kjennes ugyldig. 2. A tilkjennes saksomkostninger for Gulating lagmannsrett med til sammen kr. 4025 som er egenandel for fri sakførsel.”
(17)Ankemotparten, staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet, har i korte trekk anført:
(18)Da staten har tiltrådt den ankende parts påstand, og staten har fri rådighet med hensyn til at Trygderettens kjennelse er ugyldig, skal Høyesterett avsi dom for ugyldighet uten å realitetsprøve anken. Selv om A skulle få medhold i sitt syn på rettsanvendelsen, har han ikke dermed uten videre krav på stønad til de omstridte legemidlene. Dette skyldes at det kan være tvilsomt om det er årsakssammenheng mellom yrkesskaden og bruken av de aktuelle legemidlene – et spørsmål som må utredes grundigere enn hittil. Saken har dessuten liten økonomisk betydning for ham, og en prinsipiell avklaring kan ordnes ved en forskriftsendring med hjemmel i § 5-25 tredje ledd – en forskrift som for øvrig er under utarbeidelse. Det understrekes at et eventuelt nytt avslag ikke vil bli gitt med den rettslige begrunnelsen som følger av Trygderettens kjennelse. Det vil bli vurdert om stønad skal gis med hjemmel i § 5-22.
(19)Med hensyn til sakens realitet anføres det at ordlyden i § 5-25 taler for at de alminnelige reglene i § 5-14 også gjelder ved yrkesskade. Det vises særlig til at § 5-25 regulerer de samme stønadene som er regulert foran i kapitlet. Riktig tolking må derfor være at § 5-25 fritar for betaling av egenandel, men at bestemmelsen ikke har noe videre anvendelsesområde enn § 5-14 med hensyn til hvilke legemidler trygden gir stønad til.
(20)Denne tolkingen har støtte i Trygdelovutvalgets forslag til ny folketrygdlov hvor lovutkastet i NOU 1990: 20 også for yrkesskadene begrenset stønaden til ”viktige legemidler”. Selv om ”viktige” ble fjernet i Ot.prp. nr. 29 (1995-96), gir ikke motivene noe holdepunkt for at departementet tok sikte på å endre realiteten i Trygdelovutvalgets forslag.
(21)Staten er enig i at man tidligere hadde et tosporet system ved at stønadene var mer omfattende ved yrkesskadene enn ellers. Men den tidligere lovgivningen kan ikke tillegges så stor vekt som den ankende part anfører. I denne sammenheng er det særlig fremhevet at Rikstrygdeverkets rundskriv av 31. mai 1990, hvor det for yrkesskadene er gitt uttrykk for en omfattende stønad til utgifter til legemidler, også kan være begrunnet i den skjønnsmessige kompetansen i den forrige folketrygdloven § 2-13 til å gi stønad ut over det en trygdet hadde rettskrav på. Rikstrygdeverkets rundskriv av 26. november 1996 indikerer dessuten at Rikstrygdeverket la til grunn at en yrkesskadet ikke hadde et så omfattende krav på stønad til legemidler som den ankende part anfører.
(22)Det anføres at statens standpunkt har støtte i reelle hensyn. For det første tilsier helsepolitiske hensyn at bruken av vanedannende legemidler – som denne saken gjelder – bør begrenses. Statens standpunkt støttes også av behovet for kostnadskontroll og for praktikable regler – noe som oppnås dersom ”blåreseptforskriften” er anvendelig.
(23)Med hensyn til vekten av Trygderettens praksis anføres det at femmedlemskjennelsen fra 17. september 2004 innebar en klargjøring og ikke representerte noen omlegging av praksis. Da det nå er tale om en fast og konsekvent praksis, må den tillegges en viss vekt.
(24)Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har nedlagt denne påstand: ”Prinsipalt: Trygderettens kjennelse av 15. oktober 2004 er ugyldig. Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes.”
(25)Jeg er kommet til at anken fører fram.
(26)Staten har som nevnt anført at Høyesterett skal avsi dom om ugyldighet uten noen nærmere prøving av sakens realitet. Jeg er ikke enig i dette: Forutsetningen for dom på grunnlag av sammenfallende påstand er at partene er enige om tvistegjenstanden, jf. Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind II, andre utgave side 885 vedrørende tvistemålsloven § 317 fjerde ledd. I vår sak har det sentral betydning at begrepet ugyldighet representerer en upresis generalisering av en rekke til dels uensartede rettsvirkninger og forhold. Staten tiltrer ikke As anførsel om at § 5-25 ikke begrenses av de alminnelige reglene i § 5-14. Grunnlaget for statens påstand er – slik jeg oppfatter det – at staten mener at As søknad bør prøves på et annet rettslig grunnlag. På denne bakgrunn er det etter min mening avgjørende at partene er uenige om de rettslige virkningene av ugyldighet, og A har dermed en klar interesse i å få sin tolking av § 5-25 prøvd av Høyesterett.
(27)Jeg går etter dette over til å behandle sakens realitet.
(28)For yrkesskader og yrkessykdommer gir folketrygdloven en rekke særfordeler. En oversikt er gitt i § 13-2. Da A ble skadet i 1962, og Rikstrygdeverkets vedtak om å godkjenne skaden som yrkesskade ble truffet i 1965, følger det av yrkesskadetrygdloven § 55 at denne loven kommer til anvendelse. Dette har imidlertid ingen praktisk betydning for vår sak, idet det i lovens § 11 nr. 1 er fastsatt at ”[s]tønad som omhandlet i folketrygdloven kapittel 5, ytes etter nevnte lovs bestemmelser, derunder de særregler som gjelder for yrkesskade”.
(29)Folketrygdloven § 5-25 har følgende ordlyd: ”Ved en skade eller sykdom som regnes som yrkesskade etter kapittel 13, ytes det full dekning for nødvendige utgifter til legehjelp, tannlegehjelp, fysikalsk behandling og legemidler, spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell, og hensiktsmessige hjelpemidler som kan bøte på følgene av skaden. Etter en yrkesskade dekkes nødvendige utgifter til hjemtransport. Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen, herunder om hva som skal regnes som full dekning, om stønad i utlandet, og om stønad til personer som ikke lenger er medlemmer i trygden.”
(30)Jeg bemerker at det foreløpig ikke er utferdiget noen forskrift med hjemmel i tredje ledd.
(31)Mens § 5-14 begrenser stønadene til dekning av utgifter til ”viktige legemidler”, inneholder altså ordlyden i § 5-25 ingen tilsvarende begrensning. Bestemmelsen har heller ikke noen annen formulering som viser til de alminnelige vilkår i § 5-14. I så måte atskiller § 5-25 seg fra blant annet § 5-24 om stønad til helsetjenester i utlandet, som i utgangspunktet gir de alminnelige bestemmelsene i kapittel 5 tilsvarende anvendelse, samtidig som det gis enkelte særregler for disse tilfellene. Ordlyden i § 5-25 taler etter dette isolert sett for at § 5-25 er en selvstendig bestemmelse hvor ytelsene ikke er undergitt de begrensningene som følger av § 5-14, men at begrensningen følger av at det må være tale om ”nødvendige utgifter” ”som kan bøte på følgene av skaden”. Det siste vilkåret innebærer at det gjelder et hovedårsaksprinsipp ved avgjørelsen av om en trygdet har krav på å få dekket sine utgifter, jf. Rt. 2006 side 735, avsnitt 47.
(32)Jeg tilføyer at dersom § 5-25 bare tok sikte på å frita for betaling av egenandel, slik staten har anført, hadde det vært naturlig å presisere dette i lovteksten. En begrensning i denne retning er dessuten lite forenlig med at det i Ot.prp. nr. 29 (1995-96) side 129 første spalte under den generelle omtalen av yrkesskadedekningen uttales: ”Ved yrkesskader og yrkessykdommer lempes det imidlertid ofte på vilkårene for rett til ytelser, og ytelsene kan være noe bedre enn for andre skader og sykdommer. Det gjelder f.eks. dekning av utgifter til legehjelp og medisiner.”
(33)Når departementet uttaler at det ofte lempes på ”vilkårene for rett til ytelser”, og særskilt nevner medisiner, viser dette at det har formodningen mot seg at § 5-25 utelukkende tar sikte på å frita for betaling av egenandel.
(34)Etter min mening kan det ikke trekkes noen slutning fra kapittelplasseringen – noe partene er enige om. Lovgiveren har valgt å utforme et eget kapittel – kapittel 13 – om når det kan kreves yrkesskadedekning, mens de enkelte ytelsene er regulert i de kapitlene som de systematisk har nærmest tilknytning til. Men dette er etter min mening utelukkende utslag av hva som har vært ansett som hensiktsmessig redigering.
(35)Jeg kan heller ikke se at det kan trekkes noen direkte slutning fra formålsangivelsen i § 13-1. Derimot har bestemmelsens forhistorie, slik jeg ser det, atskillig betydning for tolkingsspørsmålet. Jeg finner det derfor nødvendig å gi en relativt detaljert oversikt over utviklingen av reglene om dekning av legemidler ved yrkesskade og yrkessykdom.
(36)Allerede ved lov om sykeforsikring av 18. september 1909 nr. 7 ble det i § 16 nr. 1 A bokstav b fastsatt at ”[s]kyldes sygdommen en beskadigelse ved bedriftsulykke, som ifølge loven om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker m.v. berettiger til skadebot, skal kredssykekassen tillike yde den medicin, som lægen finder fornøden til skadens behandling”. Denne bestemmelsen ble videreført i lov om sykeforsikring av 6. august 1915 nr. 5 § 16 og i lov om syketrygd av 6. juni 1930 nr. 18 § 13 nr. 3. Først ved lov av 17. juli 1953 nr. 15 ble det i syketrygdloven § 13 nr. 2 bokstav b tilføyd at det utenom yrkesskadetilfellene skulle gis ”[b]idrag til livsviktige legemidler etter liste og nærmere regler fastsatt av departementet”. For yrkesskadene skulle det derimot fortsatt gis dekning for ”nødvendige legemidler”. Dette viser at yrkesskadene fortsatt var begunstiget.
(37)Lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 nr. 10 § 11 sammenholdt med lov om syketrygd av 2. mai 1956 nr. 2 § 31 videreførte denne sondringen.
(38)Det samme var tilfellet for lov om folketrygd av 17. juni 1966 nr. 12 som ved lov av 19. juni 1970 nr. 67 i kapittel 2 fikk tilføyd bestemmelser om ”[m]edisinsk stønad m.v.” Paragraf 2-5 nr. 1 bokstav b opprettholdt kravet om at det bare kunne gis dekning til ”viktigere legemidler”. For yrkesskadene og yrkessykdommene fastsatte nr. 2: ”Under sykdom som skyldes yrkesskade som går inn under kapittel 11, ytes full godtgjørelse for utgifter til fysikalsk behandling, forbindingssaker og medisiner og for utgifter til anskaffelse, vedlikehold og fornyelse av proteser, støttebandasjer og andre hensiktsmessige hjelpemidler som kan bøte på følgene av skaden.”
(39)Det følger av forarbeidene, Ot.prp. nr. 42 (1969-70) side 69, at disse bestemmelsene tok sikte på å videreføre de tidligere bestemmelsene.
(40)Samtidig med vedtakelsen av lov om helsetjenesten i kommunene av 19. november 1982 nr. 66 ble folketrygdloven kapittel 2 endret. I § 2-5 nr. 3 bokstav a ble det videreført at trygden skulle dekke utgifter til ”viktigere legemidler” på grunnlag av forskrift fastsatt av departementet. For yrkesskadene fastsatte § 2-7 følgende: ”Under sykdom som skyldes yrkesskade som går inn under kapittel 11, ytes godtgjørelse etter bestemmelsene i §§ 2-2, 2-3 og 2-5, likevel slik at det ytes full godtgjørelse for utgifter til legehjelp, fysikalsk behandling, forbindingssaker og medisiner og for utgifter til hensiktsmessige hjelpemidler som kan bøte på følgene av skaden. … Den trygdede har rett til full godtgjørelse for utgifter til hjemsendelse på grunn av skaden. Andre påregnelige utgifter som er en direkte følge av yrkesskaden, kan godtgjøres helt eller delvis hvis særlige grunner taler for det etter regler som fastsettes av departementet.”
(41)Ved denne formuleringen oppstod det en kobling mellom de alminnelige reglene om dekning av legemidler i § 2-5, og de særskilte reglene for yrkesskader i § 2-7. I Ot.prp. nr. 36 (1980-81) side 173 andre spalte uttales det imidlertid at ”[f]ørste ledd i § 2-7 tilsvarer gjeldende § 2-2 annet ledd og § 2-5 nr. 2 første ledd”. Jeg kan etter dette ikke se at denne koblingen hadde noen realitetsbetydning.
(42)Fram til vedtakelsen av gjeldende folketrygdlov ble det ikke gjort noen endringer i § 2-7. Utenom anvendelsesområdet for § 2-7 var dessuten stønaden fortsatt begrenset til ”viktigere legemidler”.
(43)Jeg viser videre til Rikstrygdeverkets rundskriv av 31. mai 1990 om ”[m]edisinsk stønad ved yrkesskade. I rundskrivets side 7 uttales det følgende om dekning av utgifter til forbindingssaker og medisiner: ”Det ytes full godtgjørelse for forbindingssaker og medisiner, jf. folketrygdlovens § 2-7 første ledd i forbindelse med yrkesskaden når behandlingen foregår ambulant. Dette gjelder uansett om legemidlene omfattes av forskrifter for godtgjørelse av utgifter til viktigere legemidler fastsatt i medhold av folketrygdlovens § 2-5 nr. 3 bokstav a eller ikke. Det er bare legemidler som er nødvendige som følge av yrkesskaden som kan dekkes etter denne bestemmelsen. Hva som må anses nødvendig må avgjøres av trygdekontoret i samsvar med rådgivende lege og på bakgrunn av behandlende leges vurdering. … .”
(44)På denne bakgrunn legger jeg til grunn at en yrkesskadet fram til vedtakelsen av den någjeldende folketrygdloven hadde rettskrav på å få dekket sine utgifter til legemidler uten de begrensningene som fulgte av ”blåreseptforskriften” som siden 1953 har regulert hvilke legemidler som ble dekket av trygden utenom yrkesskadene. Og på bakgrunn av Rikstrygdeverkets rundskriv, som er sitert foran, legger jeg til grunn at praksis var i samsvar med dette.
(45)Begunstigelsen av yrkesskadene i forhold til andre skader og sykdommer var også lagt til grunn i teorien, jf. Ohldieck m.fl., Lov om folketrygd med utfyllende forskrifter og kommentarer, Oslo 1973 side 183 og Kjønstad, Yrkesskadetrygden, Oslo 1979 side 77. Det samme var uttrykkelig uttalt i NOU 1976: 16 Yrkesbetingede helseskader og folketrygden side 24 første spalte og 25.
(46)Spørsmålet blir dermed om forarbeidene til folketrygdloven gir holdepunkter for at lovgiveren tok sikte på å endre denne rettstilstanden. Loven ble forberedt av et offentlig utvalg – Trygdelovutvalget – med professor Kjønstad som formann. Utvalget avgav sin innstilling som NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov. For personer som ikke omfattes av yrkesskadedekningen ble det i § 13-13 foreslått at det skulle gis stønad til dekning av utgifter til ”viktige legemidler”. For yrkesskadene var det i utkastet § 13-27 andre og tredje ledd foreslått: ”Til legehjelp etter § 13-5 og fysikalsk behandling etter § 13-8 ytes det stønad etter forhøyede satser. Det ytes full dekning for utgiftene til tannlegehjelp, viktige legemidler, spesielt medisinsk utstyr, proteser og ortopediske hjelpemidler. Etter en yrkesskade ytes det full dekning for utgiftene til hjemtransport.”
(47)Isolert sett synes dette lovforslaget å indikere at dekningsområdet for stønad til legemidler skulle være det samme uavhengig av om den trygdete hadde en yrkesskade eller ikke.
(48)Utvalgets bemerkninger på side 513 andre spalte til forslaget tyder derimot på at utvalget ikke tok sikte på å gjennomføre noen endring for dekning av utgifter til legemidler: ”Utkastets andre ledd angir dekningsnivået. … Utkastets andre ledd andre punktum gjelder tannlegehjelp, legemidler, spesielt medisinsk utstyr, proteser og ortopediske hjelpemidler. Her er gjeldende praksis foreslått lovfestet.”
(49)Jeg viser til fremstillingen foran om hva praksis gikk ut på.
(50)I Ot.prp. nr. 29 (1995-96) ble lovforslaget endret. Mens departementet i utkastet § 5-14 opprettholdt forslaget om stønad til ”viktige legemidler”, ble denne formuleringen utelatt i utkastet til § 5-25 første ledd. For utgifter til hjemtransport, jf. tredje ledd, ble det også foretatt en endring ved at departementet fastsatte at det var ”nødvendige” utgifter som skulle dekkes. Om utkastet uttales det i proposisjonen side 68-69: ”Paragrafen, som i det vesentlige svarer til gjeldende rett, følger av folketrygdloven §§ 2-7, 2-8 og 2-9. … Paragrafen er utformet etter mønster av Trygdelovutvalgets forslag til § 13-27, men er en del endret. Første ledd er begrenset til de tilfelle da en yrkesskade gir full dekning. Det er i dag ikke selvsagt hva som regnes for full dekning og det er derfor i tredje ledd presisert at dette skal reguleres i forskrift. … .”
(51)Utover det som er sitert her, er det omtalt enkelte mindre endringer som ble gjort i forhold til gjeldende lovgivning. Dekning av utgifter til legemidler er derimot ikke omtalt. Da den endringen som kunne synes å følge av ordlyden i Trygdelovutvalgets forslag, ville ha atskillig betydning, tilsier departementets taushet at det ikke tok sikte på å foreslå en slik endring. Dette har også støtte i et utsagn i proposisjonen på side 21 andre spalte: ”Departementet foreslår heller ikke endringer i de særlige beregningsregler ved yrkesskade. Det foreslås kun enkelte justeringer og avvikling av bestemmelser uten særlig praktisk betydning, se §§ 3-30, 5-25, 6-9, 10-16, 11-17, 12-17, 13-6, 13-7, 13-13 og 13-15.”
(52)For § 5-25 bestod den omtalte endringen i at trygden tidligere hadde dekket ”utgifter i forbindelse med skade på briller eller liknende hjelpemidler, beskadigelse av klær og sko og transport til og fra arbeid eller opplæringssted”, jf. proposisjonen side 69 første spalte.
(53)Omtalen innledningsvis i proposisjonen om at forslaget til ny lov tok sikte på en ”total teknisk revisjon” indikerer også at departementet ikke tok sikte på å fjerne en særordning for yrkesskadene som hadde fulgt av lovgivningen i nærmere 90 år. Særordningen gjelder dessuten et forhold av atskillig politisk interesse. Det har dermed formodningen mot seg at departementet ville foreslå denne særordningen fjernet uten å gjøre uttrykkelig oppmerksom på det, slik at spørsmålet kunne vurderes av Stortinget.
(54)På denne bakgrunn er jeg kommet til at når lovens ordlyd leses i sammenheng med den tidligere rettstilstanden og lovens forarbeider, er det ikke tvilsomt at begrensningen til ”viktige legemidler” i § 5-14 og ”blåreseptforskriften” ikke gjelder for yrkesskadene. Selv om det ikke har betydning for mitt standpunkt, nevner jeg at dette også er forutsatt i NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring side 400 første spalte.
(55)Trygderettens femmedlemskjennelse av 17. september 2004, som bygger på det motsatte standpunktet, kan etter min mening ikke tillegges noen vekt. Jeg viser for det første til at den er i klar strid med lovens ordlyd sammenholdt med den tidligere rettstilstanden og det som etter mitt syn følger av lovens forarbeider. Videre er kjennelsen og senere praksis fra Trygderetten, hvor kjennelsen er fulgt opp, av nyere dato enn denne saken. En slik praksis kan allerede av denne grunn ikke tillegges vekt, jf. Rt. 1985 side 93 på side 97.
(56)Jeg tilføyer at på bakgrunn av ovenstående kan jeg ikke se at hensynet til statens økonomistyring og behovet for kontroll med bruken av vanedannende medisiner kan tillegges noen vekt. Den ordningen som A har påberopt seg har vært praktisert i årtier, og de hensyn som staten har fremhevet vil sannsynligvis til en viss grad kunne ivaretas ved forskrift fastsatt med hjemmel i § 5-25 tredje ledd, og om nødvendig ved lovendring.
(57)Anken har ført fram. Da A med hjemmel i rettshjelploven § 18 er innvilget fri sakførsel for Høyesterett, og staten er motpart, er det ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. For lagmannsretten hadde A fri sakførsel etter de ordinære bestemmelsene om fri sakførsel. I den anledning er han belastet en egenandel med kr 4025 som er krevd tilkjent. Dette beløpet tilkjennes, jf. tvistemålsloven § 180 andre ledd jf. § 172.
(58)Jeg stemmer for denne
(59)Kst. dommer Zimmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(60)Dommer Endresen: Likeså.
(61)Dommer Flock: Likeså.
(62)Dommer Gjølstad: Likeså.
(63)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne