Straffeloven § 127. Vold mot togekspeditør, spørsmål om hva som er en tjenestehandling. A, som på toget fra Moelv til Lillestrøm ble nektet studiemoderasjon da han ikke hadde gyldig studiebevis, nektet å betale full pris, og fikk da av konduktøren beskjed om at han måtte gå av på neste stasjon, som var Hamar. To konduktører geleidet ham til togdøren, men der holdt han seg fast i rekkverkene og nektet å gå ut. Togekspeditøren, også kalt trafikkstyreren, trådte til og trakk ham ned trappen etter jakkeslagene. A sparket da etter ham. Han ble dømt i tingretten, men frifunnet i lagmannsretten. Høyesterett forkastet påtalemyndighetens anke. Togekspeditøren, som er ansatt i Jernbaneverket, er offentlig tjenestemann. Stillingen er imidlertid ikke rettet mot passasjerene, og han utførte derfor ikke en tjenestehandling i kraft av denne stillingen da han dro A av toget. Derimot bisto han konduktørene, som, også etter omorganiseringen av NSB i 1996, er å regne som offentlige tjenestemenn etter straffeloven § 127 tredje ledd. Disse hadde imidlertid ikke selv anledning til å bruke makt overfor passasjerene. Det har bare politiet. Togekspeditøren hadde derfor heller ikke anledning til å utøve makt. Myndighetsutøvelsen skilte seg da etter sin art fra den myndighetsutøvelsen tjenesten gir lovlig adgang til. Det måtte under enhver omstendighet legges til grunn at togekspeditøren var klar over at han ikke hadde rett til å bruke makt. Man var utenfor området der maktbruk, til tross for kompetanseoverskridelse, likevel kan anses som en tjenestehandling.
(1)Dommer Stabel: Saken gjelder domfellelse etter straffeloven § 127 ved vold mot togekspeditør – spørsmål om hva som er en tjenestehandling.
(2)A ble av statsadvokatene i Hedmark og Oppland satt under tiltale for overtredelse av straffeloven § 127 første ledd første straffalternativ. Grunnlaget for tiltalen lød slik: ”Søndag 30. oktober 2005 kl. 14.10 på Hamar stasjon i Hamar, etter å ha blitt bedt om å forlate toget fordi han ikke var villig til å betale for ordinær billett, og idet han ble geleidet ut, satte han seg til motverge ved å holde seg fast i to jernhåndtak ved utgangen, slik at konduktørene B, C og trafikkstyrer D måtte dytte/dra ham ut av toget, hvorpå han sparket etter D.”
(3)Hedmarken tingrett avsa 11. september 2006 dom med slik domsslutning: ”1. A, født 00.00.1987, dømmes for overtredelse av straffeloven § 127, første ledd, første straffalternativ til fengsel i 14 – fjorten – dager. 2. Saksomkostninger ilegges ikke”.
(4)Tingretten la til grunn at togekspeditøren, også kalt trafikkstyreren, på samme måte som konduktørene var å anse som offentlig tjenestemann etter straffeloven § 127, og at han utførte en tjenestehandling da han trakk A av toget. Maktanvendelsen kunne etter omstendighetene ikke betraktes som rettsstridig.
(5)A anket over skyldspørsmålet, og gjorde særlig gjeldende at det ikke hører under konduktørenes, og enn mindre under en togekspeditørs, rettmessige tjenestehandlinger å bruke fysisk makt for å kaste en passasjer av toget.
(6)Eidsivating lagmannsrett avsa 4. desember 2006 dom der A ble frifunnet.
(7)Lagmannsrettens dom var avsagt under dissens. Det bestemmende mindretallet la til grunn at togekspeditøren handlet klart utenfor sitt kompetansegrunnlag ved å anvende fysisk makt, og at hans handling derfor ikke kunne anses som en tjenestehandling i straffeloven § 127s forstand. Flertallet, som besto av en lagdommer og tre av meddommerne, var enige i at maktbruken var uhjemlet, men fant likevel at togekspeditøren utførte en tjenestehandling som måtte medføre at § 127 fikk anvendelse da A sparket etter ham.
(8)Påtalemyndigheten har anket frifinnelsen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen.
(9)Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
(10)A skulle den aktuelle dagen ta toget til Lillestrøm fra Moelv, men fikk ikke løse billett med studentmoderasjon, da han ikke kunne fremvise gyldig studentbevis. Han aksepterte ikke dette. Etter diskusjon med konduktøren fikk han betale et beløp som tilsvarte moderert billett til Lillestrøm, men fikk utstedt fullprisbillett til neste stasjon, som var Hamar, med beskjed om at han måtte gå av toget der. Gikk han ikke av frivillig, ville politiet bli tilkalt. Han sa da at han ikke ville forlate toget frivillig. Etter at konduktøren forgjeves hadde forsøkt å få tak i politiet, tok han kontakt med konduktøren i det andre togsettet og ba om bistand. På Hamar stasjon satte konduktørene As gitar på perrongen, og geleidet ham deretter til utgangen, uten å bruke makt. Ved utgangsdøren satte A seg likevel til motverge ved å holde seg fast i jernhåndtaket på veggen langs de 2-3 trappetrinnene ned til perrongen. Konduktørene forsøkte å få ham ut ved et lett dytt i ryggen, men heller ikke dette hjalp, og situasjonen låste seg. Begge har forklart at de har anledning til å bortvise passasjerer som ikke følger konduktørens anvisninger, men at denne bortvisningsadgangen ikke omfatter bruk av fysisk makt. I situasjoner der muntlig pålegg ikke etterkommes, skal politiet tilkalles.
(11)Om det videre hendelsesforløpet heter det i lagmannsrettens dom: ”Mens tiltalte sto i døråpningen kom Jernbaneverkets lokale togekspeditør ved Hamar stasjon, D til. Han spurte om konduktørene trengte hjelp til å få tiltalte av toget og en av konduktørene sa ja. D tok da tak i tiltaltes jakkeslag og dro ham ut og ned på perrongen. I henhold til Ds forklaring sto tiltalte øverst i trappen når han tok tak i ham og dro han ned trappen og ut av toget. Lagmannsretten legger til grunn som bevist at D brukte noe kraft for å få tiltalte, som stadig holdt seg fast i håndtakene, ut av togvognen. Tiltalte falt ikke, men jakken han hadde på seg revnet under den ene armen. Lagmannsretten finner det videre bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte, idet han landet på perrongen eller umiddelbart deretter, langet ut et spark mot D. D klarte å vri seg unna og ble således ikke truffet av sparket. Tiltalte benektet under sin forklaring at han sparket. De to konduktørene, som begge var vitne til situasjonen, har imidlertid forklart at de så tiltalte sparke mot D og den ene av konduktørene, C, reagerte også umiddelbart på det han oppfattet som en angrep på D, ved å ta tak i tiltalte og legge ham i bakken. I tillegg kommet at tiltalte selv senere på dagen oppsøkte D for å høre om han hadde kommet til skade, jf. nedenfor. D har selv forklart at han ikke med sikkerhet kan si om det var et rettet spark eller en reflekshandling, idet han vred seg unna for å unngå å bli truffet. Lagmannsretten legger etter en samlet bevisbedømmelse til grunn, at sparket var rettet mot D og var en bevisst handling fra tiltaltes side.”
(12)For at As handling skal rammes av straffeloven § 127, må den være rettet mot en offentlig tjenestemann. De to konduktørene er klart omfattet av dette begrepet, jf. den særlige bestemmelsen i § 127 tredje ledd. Det er ikke tvilsomt at dette også gjelder ansatte i NSB AS, som etter omorganiseringen i 1996 først ble omdannet til et statlig jernbaneselskap, og som nå er et aksjeselskap, jf. lov 21. juni 2002 nr. 43. Den direkte forulempede i saken – togekspeditøren – var ansatt i forvaltningsorganet Jernbaneverket, som ved den samme omorganiseringen ble tillagt ansvaret for kjøreveien. Dette er et forvaltningsorgan, og han omfattes dermed i utgangspunktet direkte av vernet i bestemmelsens første ledd. En forutsetning for at § 127 første ledd skal få anvendelse, er at han ble hindret i utførelsen av en tjenestehandling i egenskap av togekspeditør.
(13)En togekspeditør skal i henhold til Jernbaneverkets tjenesteinstruks holde oversikt og lede trafikkavviklingen og all annen trafikk på stasjonen, og skal først og fremst prioritere trafikksikkerheten. Tjenesten er ikke rettet mot passasjerene. Disse skal NSBs personell ta seg av. Selv om den situasjonen som oppsto på perrongen nok kunne være til hinder for trafikkavviklingen, er det etter mitt syn ikke naturlig å se As spark mot togekspeditør D som en reaksjon på en tjenestehandling fra dennes side. Ds handlemåte vil imidlertid kunne gå inn under straffeloven § 127 tredje ledd, som også verner den som etter oppfordring eller pliktmessig yter en offentlig tjenestemann bistand.
(14)Det er alternativet ”etter oppfordring” som i tilfelle er aktuelt her. Det fremgår av det jeg har sitert fra lagmannsrettens dom at D så episoden i togdøren, tilbød hjelp og fikk ja fra en av konduktørene. Han bisto dermed konduktørene i deres tjenestehandling, nemlig forsøk på å bortvise en passasjer. Slik bortvisning er hjemlet i NSBs transportvilkår § 6. Det heter her at passasjerene skal etterkomme ombordpersonalets anvisninger. Passasjerer som ikke gjør dette, kan bortvises fra toget. Det er ikke tvilsomt at A hadde satt seg i en slik situasjon at bestemmelsen kom til anvendelse.
(15)Det er ikke adgang til å bruke fysisk makt for å gjennomføre bortvisning. Er det nødvendig med slike virkemidler, må politiet tilkalles. Dette er også togpersonellet vel innforstått med, jf. det jeg har gjengitt fra de to konduktørenes forklaringer. Jeg legger derfor til grunn at når de, etter å ha geleidet A til døren og, etter et lett dytt, likevel ikke fikk ham ut av toget, var deres maktmidler uttømt. Når D tok tak i As jakkeslag og dro ham ned på perrongen, noe som må ha skjedd med en viss kraft, lå dette utenfor området for hva som kunne ha vært en lovlig tjenestehandling fra konduktørenes side. Ds bistand var derfor heller ikke lovlig. Spørsmålet er så om maktbruken, til tross for kompetanseoverskridelsen, likevel har karakter av tjenestehandling etter straffeloven § 127. Jeg er kommet til at det ikke kan være tilfellet. Straffeloven § 127 kan riktignok komme til anvendelse også når tjenestemannen har tatt feil av den faktiske eller rettslige situasjonen, jf. Rt. 1996 side 654. En forutsetning må imidlertid være at han i det hele har kompetanse til å utøve den slags myndighet som det gjelder, jf. Andenæs, Alminnelig strafferett 5. utgave side 170.
(16)I vår sak hadde D ikke rett til å bruke makt. Myndighetsutøvelsen skiller seg da, som lagmannsrettens mindretall har pekt på, etter sin art fra den myndighetsutøvelsen tjenesten gir lovlig adgang til. Under enhver omstendighet dreier saken seg ikke om en misforståelse fra tjenestemannen om rekkevidden av kompetansegrunnlaget. Det må legges til grunn at D var klar over at han ikke hadde rett til å bruke makt.
(17)Jeg er derfor kommet til at frifinnelsen ikke bygger på uriktig rettsanvendelse, og at anken må forkastes.
(18)Jeg stemmer for denne
(19)Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(20)Dommar Utgård: Det same.
(21)Dommer Indreberg: Likeså.
(22)Justitiarius Schei: Likeså.
(23)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne