Dommarane: Tønder, Skoghøy, Rieber-Mohn, Zimmer, Lund Saka gjaldt spørsmålet om kor stort frådrag som skal gjerast i straffa når tilståinga er gitt som følgje av lovnad frå påtalemakta om ein bestemt straffepåstand. A og B blei funne skuldige i fridomsrøving, lekamsskading under særs skjerpande omstende og truslar. Saman med fem andre hadde dei halde ein person fanga i over seks døgn samanhengande, og i denne perioden var denne personen blitt grovt mishandla og trua på liv og helse. Tingretten sette straffa til fire år og seks månader for A og fire år for B. Begge anka over bevisvurderinga under skuldspørsmålet. Like før ankeforhandlinga for lagmannsretten trekte dei anken over skuldspørsmålet, etter at påtalemakta hadde komme med eit tilbod om at ho som motyting skulle setje fram ein påstand som innebar 1/3 reduksjon av straffa i tingrettsdommen, altså fengsel i høvesvis tre år og to år og ni månader. Lagmannsretten uttalte at sjølv om påtalemakta ikkje kunne binde retten, måtte domstolane vise atterhald med å underkjenne slike avtalar. Lagmannsretten fann likevel ikkje grunnlag for å følgje påtalemakta fullt ut, og sette straffa til tre år og ni månader for A og tre år og fem månader for B. Fleirtalet i Høgsterett sa seg samde i den rettslege vurderinga som lagmannsretten hadde gjort, og uttalte at spesielt i store, kompliserte saker med mange aktørar kunne gode grunnar tale for at påtalemakta inngjekk slike avtalar for å avgrense rettsforhandlinga. For at ein slik avtale skulle oppnå målsetjinga, kravde det at domstolen var villig til å tilleggje avtalen ei viss sjølvstendig verdi, men likevel under den føresetnaden at påtalemakta opptredde lojalt mot dei retningslinjene for strafferabatt som er trekte opp i Høgsteretts praksis. Fleirtalet endra straffa for A til tre år og fem månader og forkasta anken frå B. To dommarar stemte for å forkaste begge ankane. Dei meinte at slike avtalar ikkje burde ha noka sjølvstendig vekt ved straffutmålinga, sidan dette ville bryte med det grunnleggjande prinsippet i norsk straffeprosess om at domstolane står fritt overfor den straffepåstanden påtalemakta set fram.
(1)Dommer Tønder: Saken gjelder anke over straffutmålingen. Spørsmålet er hvilket fradrag som skal gjøres i straffen der tilståelse er gitt som følge av løfte fra påtalemyndigheten om en bestemt straffepåstand.
(2)Den 3. januar 2006 tok Statsadvokatene i Trøndelag ut følgende tiltalebeslutning mot A og B: ”I. Straffeloven § 223, første og annet ledd for ulovlig å ha berøvet en annen friheten, og frihetsberøvelsen voldte ualminnelige lidelser, eller å ha medvirket til dette. Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: I tidsrommet fra lørdag 1. oktober til natt til lørdag 8. oktober 2005, på ett eller flere steder i Trondheim, sammen med andre, holdt han C fanget, blant annet ved hjelp av håndjern og/eller fastbinding og/eller knebling og/eller innelåsing alene eller med vakt. Ved en eller flere anledninger, sammen med andre, slo han C og/eller sparket ham og/eller brente ham med sigarettglo og/eller boret på kroppen hans med batteridrill og/eller truet ham med vold og/eller at han skulle drepes. II. Straffeloven § 229, første straffalternativ, jf § 232 for å ha skadet en annen på legeme, eller å ha medvirket til dette, og handlinga er utført under særdeles skjerpende omstendigheter idet handlingen har skjedd uprovosert, er begått mot forsvarsløs person, er begått av flere i fellesskap og har karakter av mishandling. Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: I tidsrommet fra lørdag 1. oktober til natt til lørdag 8. oktober 2005, på ett eller flere steder i Trondheim, ved en eller flere anledninger, sammen med andre, slo han C og/eller sparket ham og/eller brente ham med sigarettglo og/eller boret på kroppen hans med batteridrill, slik at han fikk brudd i venstre håndledd og i høyre ringfinger og sår på venstre øyes hornhinne. III. Straffeloven § 227, annet straffalternativ, jf. § 232, 3. punktum for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, eller å ha medvirket til dette, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, idet handlingen har skjedd uprovosert, er begått mot forsvarsløs person, er begått av flere i fellesskap og har karakter av mishandling. Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: I tidsrommet fra lørdag 1. oktober til natt til lørdag 8. oktober 2005, på ett eller flere steder i Trondheim, ved en eller flere anledninger, sammen med andre, fremsatte han trusler mot C om at hans kone i Estland skulle skaffe løsepenger, hvis ikke skulle fingrene skjæres av ham og sendes kona eller lignende, og/eller at dersom ikke kona svarte på telefon så var det slutt eller lignende. Dette var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.”
(3)Samtidig ble det tatt ut tiltalebeslutning mot fem andre som hadde deltatt i det samme sakskomplekset. Sakene ble for seks av de tiltalte ved Trondheim tingrett forent til felles behandling. Tingretten avsa 24. februar 2006 dom, som for A og B har følgende domsslutning: ”A, født 00.00.1983, dømmes for overtredelse av straffeloven § 223 første og annet ledd, § 229 første straffalternativ, jf § 232 og § 227 andre straffalternativ, jf § 232 tredje punktum. Straffen for disse forhold settes til fengsel i 4 – fire – år og 6 – seks – måneder. Straffeloven § 62 første ledd er iakttatt. Straffeloven § 61 er gitt anvendelse i forhold til tiltalens post II. Til fradrag i straffen kommer 155 – etthundreogfemtifem – dager for varetekt.” ”B, født 00.00.1984, dømmes for overtredelse av straffeloven § 223 første og annet ledd, § 229 første straffalternativ, jf § 232 og § 227 andre straffalternativ, jf § 232 tredje punktum. Straffen for disse forhold og for de forhold han ble dømt for ved Trondheim tingretts betingede dom av 21.09.2004, settes til fengsel i 4 – fire – år, jf straffeloven § 54 nr. 3. Straffeloven § 62 første ledd er iakttatt. Til fradrag i straffen kommer 46 – førtiseks – dager for varetekt.”
(4)I tingretten ble fem av de tiltalte dømt, mens en ble frifunnet. Samtlige domfelte, inklusive A og B, anket til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Påtalemyndigheten anket over frifinnelsen av den ene. Også for lagmannsretten ble ankene forent til felles behandling.
(5)Tre dager før ankeforhandlingen trakk B anken over skyldspørsmålet. Bakgrunnen var at han hadde inngått avtale med påtalemyndigheten om at denne på sin side skulle nedlegge en på forhånd angitt straffepåstand dersom anken over skyldspørsmålet ble trukket. Samme dag som ankeforhandlingen var berammet, trakk også A og en av de øvrige tiltalte sine anker, idet de inngikk tilsvarende avtale med påtalemyndigheten. Etter dette fortsatte lagmannsrettsbehandlingen for de øvrige tre tiltalte. For de tre som hadde inngått avtale med påtalemyndigheten, ble anken subsidiært ansett å gjelde straffutmålingen. For disse ble forhandlingen utsatt med sikte på separat behandling.
(6)Avtalen gikk ut på at påtalemyndigheten etter at anken over skyldspørsmålet var trukket, skulle nedlegge påstand som innebar en strafferabatt på 1/3 av den straff de var idømt ved tingrettens dom. Dette innebar for A og B at påtalemyndigheten nedla påstand om ubetinget fengsel i henholdsvis tre år og to år og ni måneder.
(7)1. november 2006 avsa Frostating lagmannsrett dom som for A hadde følgende domsslutning: ”I tingrettens dom gjøres følgende endringer: For A settes straffen til fengsel i 3 – tre – år og 9 – ni – måneder. Til fradrag for varetekt kommer 404 dager.”
(8)Samme dag avsa Frostating lagmannsrett dom i saken mot B med slik domsslutning: ”I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 3 – tre – år og 5 – fem – måneder.”
(9)Begge har anket til Høyesterett over straffutmålingen. Det anføres at de har fått for liten strafferabatt, og at lagmannsretten, som følge av den inngåtte avtalen, skulle ha tatt påtalemyndighetens påstand til følge.
(10)For Høyesterett er ankene forent til felles behandling, jf. straffeprosessloven § 13 første ledd.
(11)Jeg er kommet til at anken fra A delvis fører fram, men at anken fra B må forkastes.
(12)Med hensyn til sakens fakta, har lagmannsretten vist til redegjørelsen i lagmannsrettens dom mot de øvrige tre tiltalte. I denne heter det: ”Ved straffutmålingen legger lagmannsretten til grunn som bevist at fornærmede C fredag 30. september 2005, sammen med D og E reiste inn i Norge med bil over Storlien. Disse personene er bosatt i Estland. Lagmannsretten legger til grunn at D og E, som var bekjente av C, hadde planer om å selge narkotika i Trondheim. Fornærmede har vært informant for estisk politi og var med på turen for å finne ut hva disse gjorde. Etter forutgående avtale møtte estlenderne lørdag 1. oktober 2005 om kvelden noen av de tiltalte i saken på en parkeringsplass på Kattem. Formålet med møtet var salg av et parti amfetamin. D fikk overlevert et beløp på 28.000 kroner som skulle være et forskudd på leveransen. Det ble avtalt at D og E skulle hente stoffet et annet sted og komme tilbake kort tid etter. Som ”sikkerhet” ble C værende igjen og satte seg inn i en BMW personbil. D og E kom imidlertid ikke tilbake. De forlot Norge umiddelbart og reiste tilbake til Estland. C ble i noen timer kjørt rundt i Trondheim mens det ble gjort forsøk på få kontakt med D og E. Litt over midnatt, natt til 2. oktober, ble han kjørt til Fs leilighet i - --veien og nokså umiddelbart påsatt håndjern. Fra dette tidspunkt og til han klarte å rømme lørdag 8. oktober 2005 om lag kl 00.30 ble han holdt fanget. I Trondheim sentrum ble også Bs leilighet i ---veien en periode brukt til å holde C fanget. De to siste døgnene ble det benyttet en nedlagt skolebygning ved X som ble disponert av motorklubben Y. Under fangenskapet ble C flere ganger truet på livet. Truslene, som ble fremsatt på russisk pr telefon overfor hans samboer i Estland, hadde sammenheng med at samboeren måtte skaffe løsepenger. Det ble truet med at fornærmede ville bli returnert til Estland bit for bit og at fingrene ville bli skåret av ham og at det var ”slutt” dersom pengene ikke kom. C ble også utsatt for vold under fangenskapet. Kvelden før han ble flyttet til X ble han slått og sparket slik at det blant annet oppsto blødning på hornhinnen på venstre øye. I forbindelse med at hendene, som var lenket sammen med håndjern, ble presset bak ryggen hans oppsto det et brudd i høyre ringfinger. Ved ankomst X ble han ført ned i en kald og fuktig kjeller hvor han ble lenket fast til en betongsøyle eller lignende. Også her ble han sparket og slått og han ble brent med sigaretter i nakken. Det ble uttalt at han ikke ville få mat og drikke og måtte bli værende i kjelleren til pengene kom. Noen timer senere ble fornærmede ført opp fra kjelleren og lenket fast til veggen i et rom i 2. etasje. Også her ble han utsatt for vold. Han ble slått med en glasshammer i venstre kne og det ble benyttet en elektrisk drill mot venstre lår og håndledd slik at det oppsto sår. Ved denne anledningen oppsto det et brudd i venstre håndledd. Under fangenskapet ble det stort sett hele tiden brukt håndjern. Under transporten til X og ved mishandlingen i kjelleren hadde C bind for øynene. Fornærmede klarte å rømme ved å hoppe ut av et vindu i 2. etasje og ned på bakken, en høyde på minst 5 meter. På forhånd var han blitt frigjort fra veggen og håndjernene var tatt av. Han ble nokså raskt tatt hånd om og kjørt til St. Olavs Hospital hvor han ble behandlet og var innlagt i tre dager. Undersøkende lege har antatt at de fysiske skadene ikke vil etterlate varige mén. Det er på det rene at de psykiske belastningene for C var meget store. Særlig fremtredende var dette under fangenskapet på X. Han trodde han skulle dø og var meget redd. I ettertid har han slitt med søvnvansker og mareritt og fått sterke reaksjoner bare navnet ”Norge” er blitt nevnt. Han var arbeidsufør i om lag to måneder etter hendelsen.”
(13)På samme måte viser lagmannsretten til tingrettens redegjørelse for hva som er funnet bevist for så vidt gjelder A og B: ”B og A var utvilsomt begge hovedmenn bak frihetsberøvelsen, truslene og den fysiske og psykiske mishandlingen av fornærmede. De var med på frihetsberøvelsen på samme måte som G. De sto bak truslene sammen med G og har medansvar for de truslene som G fremsatte ovenfor fornærmede. De mishandlet fornærmede sammen både hos F den 5.10. og i kjelleren på X ved at de slo og sparket fornærmede i ansiktet og på kroppen. Begge brente ham med sigarettglo i nakken eller medvirket til det. De var sammen om å bruke batteridrill på fornærmede og behandlet ham så brutalt at han fikk et brudd i håndleddet. Det forelå psykisk medvirkning fra B sin side ved As slag med hammer i området venstre kne til fornærmede. Både B og A var fullt klar over hva de gjorde både i forholdet til tiltalens post I, II og III. De var begge klar over at truslene var skikket til å fremkalle alvorlig frykt hos fornærmede. Ved legemskrenkelsene var de klar over de fysiske smertene og psykiske påkjenningene de utsatte fornærmede for. Begges brutale og hensynsløse opptreden, viser at de var klar over – eller at de i alle fall holdt det som sannsynlig – at fornærmede ville bli påført så alvorlige skader som det her er tale om.”
(14)For As del er den gjengitte bevisvurderingen foretatt uten hans forklaring, da han for tingretten nektet å forklare seg. Den forklaring han har gitt for lagmannsretten, gir et noe mer nyansert bilde av hans delaktighet. Lagmannsretten uttaler i den forbindelse at selv om hans noe modifiserte forklaring fullt ut skulle legges til grunn, vil det ikke svekke straffverdigheten av hans delaktighet og gi grunnlag for mildere straff. Jeg er enig i dette.
(15)Jeg ser så på hvilken straff som i utgangspunktet bør utmåles når det ikke tas hensyn til tilståelsen og avtalen med påtalemyndigheten.
(16)For tingretten ble A og B dømt til fengsel i henholdsvis fire år og seks måneder og fire år. Når det ble skilt mellom de to, henger det blant annet sammen med at B, i motsetning til A, forklarte seg for tingretten. I den forbindelse ble det gitt et mindre fradrag i straffen med grunnlag i prinsippet i straffeloven § 59 annet ledd, da han i alle fall for en del av tiden innrømmet frihetsberøvelse. For A er det særlig pekt på at han tidligere er straffedømt for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter, og at straffeloven § 61 derfor får anvendelse i forhold til tiltalens post II.
(17)Lagmannsretten fant i utgangspunktet ingen grunn til å utmåle forskjellige straffer for de to. Det er vist til at de er domfelt etter de samme tiltaleposter, og at de begge er omtalt som hovedmenn ved utøvelsen av både frihetsberøvelsen, truslene og legemskrenkelsene. Selv om de kan ha hatt varierende roller som utøver og medhjelper, får dette ingen betydning ved vurderingen av deres handlinger. Det er videre pekt på at også B tidligere er straffet for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter, selv om straffeloven § 61 ikke kom til anvendelse for hans vedkommende da han var under 18 år på gjerningstidspunktet.
(18)Jeg har ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering av at straffen i utgangspunktet bør settes likt for de to. Jeg er også enig i at straffen i utgangspunktet bør være fire år og seks måneder. Som de tidligere retter peker jeg på at det her dreier seg om hensynsløs og grov voldsutøvelse samtidig som fornærmede ble undergitt frihetsberøvelse over flere døgn. I tillegg kommer medvirkning til framsettelse av alvorlige trusler mot liv og helse. Handlingene har vært utøvd med en følelseskulde og kynisme som vitner om et fast forbrytersk forsett i hele den tiden mishandlingen fant sted. Selv om ”gisseltakingen” i utgangspunktet kan synes lite gjennomtenkt og at saken, slik lagmannsretten uttrykker det, kan sies å ha kommet ut av kontroll for de mest sentrale aktørene, deriblant A og B, hadde de god tid til å reflektere over hva de var med på og trekke seg fra videre deltakelse.
(19)Forsvarerne har vist til den såkalte Jonsvann-saken, Rt. 2004 side 1355, der straffen ble satt til fire års fengsel. Også den saken gjaldt mishandling under frihetsberøvelse foretatt av flere i fellesskap. Selv om voldsutøvelsen var mer alvorlig enn i herværende sak, varte frihetsberøvelsen noen timer mot over seks døgn i vår sak. Den langvarige frihetsberøvelsen, der mishandlingen ble verre etter hvert som tiden gikk, gir forgåelsen en særlig alvorlig karakter, som tilsier at straffen settes noe høyere enn i Rt. 2004 side 1355.
(20)Jeg går så over til å se på hvilket fradrag som bør gjøres som følge av at A og B trakk anken over skyldspørsmålet.
(21)Med tilbaketrekkingen av anken over skyldspørsmålet ble tingrettens dom rettskraftig hva skyldspørsmålet angår. For As vedkommende er tilbaketrekkingen kombinert med en uttrykkelig skylderkjennelse. Men også uten en slik skylderkjennelse må en tilbaketrekking som innebærer at domfelte er skyldig overensstemmende med tiltalebeslutningen, likestilles med en uforbeholden tilståelse, som etter straffeloven § 59 annet ledd skal tas i betraktning ved straffutmålingen.
(22)For As del kom tilståelsen samme dag som ankeforhandlingen var berammet. Tilståelsen har derfor ikke gitt noen prosessøkonomisk gevinst for saksforberedelsen. Derimot har den hatt prosessøkonomisk verdi for selve ankeforhandlingen, idet den foranlediget at et betydelig antall vitner kunne frafalles. Det er også grunn til å tro at den har hatt betydning for oppklaring av saken. Foruten å bekrefte tingrettens dom for så vidt gjaldt hans egen deltakelse, avga A også forklaring i saken mot de tre som ikke gikk inn på en avtale med påtalemyndigheten. Hans forklaring har således bidratt til å gi retten et sikrere grunnlag for sin avgjørelse. Og sist, men ikke minst, har hans forklaring langt på veg stadfestet fornærmedes forklaring og dermed også bekreftet hans troverdighet. Alt i alt gir dette grunnlag for en reduksjon i straffen.
(23)De momentene som jeg har redegjort for, gjør seg på tilsvarende måte gjeldende for B. For hans del kommer i tillegg det forhold at han forklarte seg for tingretten. Riktignok karakteriserer tingretten hans innrømmelse av medvirkning til tiltalens post I og II mer som et forsøk på bortforklaring av sin rolle. Han ble imidlertid gitt et ”mindre fradrag” i straffen med grunnlag i prinsippet i straffeloven § 59 annet ledd, fordi han innrømmet frihetsberøvelse fra 5. oktober, til forskjell fra andre tiltalte som holdt på at fornærmede var sammen med dem frivillig, eller som ikke avga forklaring.
(24)Jeg er enig med lagmannsretten i at dette kan gi grunnlag for å gi B et visst fradrag i straffen ut over det som gjelder for A.
(25)Jeg ser så på betydningen av avtalen med påtalemyndigheten. Det er opplyst at det var påtalemyndigheten som tok initiativet til at avtalen kom i stand. Initiativet er begrunnet med at påtalemyndigheten anså en tilståelse fra de domfelte i dette tilfelle som særdeles betydningsfull for sakens oppklaring, ikke minst fordi det før anken ble trukket ennå var uklart om fornærmede, som bodde i Estland, ville stille som vitne i saken. Påtalemyndigheten har videre poengtert betydningen av at tiltalte kan stole på en slik avtale, og at den derfor, selv om den ikke er bindende for retten, bør veie tungt når straffen skal utmåles.
(26)I Rt. 2005 side 1453 uttaler førstvoterende vedrørende behovet for og forekomsten av denne type avtaler: ”Det følger av straffeloven § 59 annet ledd at retten ved utmåling av straffen skal ta i betraktning en eventuell uforbeholden tilståelse fra siktedes side. Dette innebærer rimeligvis at en siktet i mange tilfeller på forhånd kan føle behov for nærmere kunnskap om de strafferettslige konsekvenser av å tilstå. Dette gjelder både forhold som man vet at politiet kjenner til og forhold som antas å være ukjente. I praksis er det ikke uvanlig at slike spørsmål blir drøftet mellom siktede/forsvareren og påtalemyndigheten. I dette tilfelle hadde påtalemyndigheten som nevnt gitt et skriftlig tilsagn.”
(27)Betydningen av slike tilsagn ved straffutmålingen ble ikke drøftet. Om dette uttaler imidlertid lagmannsretten i A-saken : ”Å skulle binde retten ved straffetilsagn er så langt ingen aktuell problemstilling, men det er samtidig av grunnleggende betydning for tilliten til de rettshåndhevende myndigheter, herunder påtalemyndighetens autoritet, at påtalemyndighetens avtaler og tilsagn ikke uten videre blir neglisjert av domstolene. . . . At strafferabatt basert på avtale/tilsagn fra påtalemyndigheten formelt faller utenom virkeområdet for straffeloven § 59 annet ledd, er ikke til hinder for at lagmannsretten kan hensynta slik avtale/tilsagn ved straffutmålingen. Intensjonen med avtalene er langt på veg sammenfallende med lovgrunnen bak straffeloven § 59 annet ledd, og legalitetsprinsippet er ikke til hinder for avtaler eller tilsagn til gunst for de tiltalte. Lagmannsretten er etter dette kommet til at en strafferabatt for A og – enn mindre – for F, ikke bør utelukkes på prinsipielt grunnlag. Lagmannsretten står imidlertid – som også aktor har presisert både tidligere overfor forsvareren og under ankeforhandlingen – fritt i forhold til påtalemyndighetens tilsagn, dog med det tidligere nevnte forbehold om tilbakeholdenhet med å underkjenne slike avtaler.”
(28)Jeg oppfatter lagmannsretten slik at den med dette har gitt uttrykk for at den ved straffutmålingen har gitt avtalene en viss selvstendig betydning, men at disse ikke kan følges fullt ut.
(29)Jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens rettslige vurdering av betydningen av slike avtaler. Gode grunner kan etter omstendighetene tale for at påtalemyndigheten inngår denne type avtaler for på den måten å begrense rettsforhandlingen. Dette gjelder spesielt i store, kompliserte saker med mange aktører, slik forholdene har vært i dette tilfelle, der påtalemyndigheten ofte vil ha den beste oversikt over hvilken betydning en tilståelse vil ha for avviklingen av saken. Skal formålet kunne oppnås, må det være en viss forutberegnlighet med hensyn til hvilket gjennomslag påtalemyndigheten vil kunne regne med å få i domstolen. Dette tilsier at domstolen må være villig til å tillegge slike tilsagn en viss selvstendig betydning, selv om de ikke gis rekkevidde som i det lovforslag som er presentert i Justisdepartementets høringsnotat av september 2006 om hurtigere behandling av straffesaker. Forutsetningen er selvfølgelig at påtalemyndigheten ved inngåelse av slike avtaler opptrer lojalt i forhold til de retningslinjer for strafferabatt som er trukket opp i Høyesteretts praksis.
(30)I denne saken har påtalemyndigheten gått ut med et tilsagn om å nedlegge påstand om en reduksjon tilsvarende 1/3 av tingrettens utmålte straff. Det er i denne forbindelse vist til den strafferabatt som ble gitt i Rt. 2002 side 1591, der straffen på grunn av tilståelsen ble redusert fra tre år og seks måneder til to år og tre måneder. Jeg er kommet til at en slik reduksjon går ut over en forsvarlig ramme for anvendelse av straffeloven § 59 annet ledd i vår sak. Jeg nevner at forholdene i nevnte dom lå vesentlig annerledes an enn i herværende sak. I den saken kom tilståelsen allerede tidlig under etterforskningen, og omfattet blant annet betydelige forhold som politiet på forhånd ikke kjente til. I tillegg var det lagt en viss vekt på at det gikk unødig lang tid fra forholdene ble avdekket og tilståelsen forelå til dom ble avsagt i forhørsretten.
(31)Jeg er kommet til at straffen for As vedkommende, under hensyn til tilbaketrekkingen av anken og påtalemyndighetens tilsagn, passende kan settes til tre år og fem måneder. Jeg har således funnet å kunne gi en noe større reduksjon enn lagmannsretten. Dette skyldes ikke at jeg har lagt en annen rettsforståelse til grunn med hensyn til betydningen av påtalemyndighetens tilsagn. Om dette viser jeg til min drøftelse foran. Forskjellen skyldes at jeg vurderer As´ tilståelse som mer betydningsfull for saken enn det lagmannsretten har gjort. Dette gjelder både dens prosessøkonomiske gevinst og at lagmannsretten i sin vurdering ikke har tatt i betraktning den betydning As forklaring hadde i ankesaken mot de tre som ikke gikk inn på en avtale med påtalemyndigheten.
(32)For B har lagmannsretten sett hen til at det straffbare forholdet ble begått i prøvetiden for en betinget dom av 21. september 2004 på 30 dagers fengsel, og har fastsatt straffen til tre år og fem måneder som fellesdom med den betingede dom. Jeg er enig i at dette er en passende straff også når tilbaketrekkingen av anken og avtalen med påtalemyndigheten tas i betraktning.
(33)Jeg stemmer for denne
(34)Dommer Skoghøy: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og mener at strafferabatten for tilståelser bør være uavhengig av om tiltalte har tilstått av eget tiltak, eller om tilståelsen er fremkommet etter tilsagn fra påtalemyndigheten om en mildere straffepåstand.
(35)Det er et grunnfestet prinsipp i norsk straffeprosess at domstolene står fritt i forhold til påtalemyndighetens straffepåstand, jf. straffeprosessloven § 38 andre ledd. Dette gjelder uavhengig av om påstanden er nedlagt i samsvar med avtale med tiltalte eller ikke. I enkelte andre land kan påtalemyndigheten som motytelse til at tiltalte tilstår, gå med på å redusere tiltalen og/eller nedlegge påstand om mildere straff. Dette gjelder blant annet i USA, hvor slike forhandlinger utgjør et etablert element i strafferettspleien (”plea bargaining”). I norsk straffeprosess har imidlertid slike forhandlinger ikke hatt noen plass. Tvert imot har forhandlinger etter mønster av amerikansk ”plea bargaining” vært oppfattet å være ”i strid med norske rettsprinsipper”, se for eksempel Andenæs, Norsk straffeprosess, Bind I, 3. utgave 2000, s. 87, jf. s. 409.
(36)Etter lovendring i 2001 bestemmer straffeloven § 59 andre ledd at dersom siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse, ”skal retten ta dette i betraktning ved straffutmålingen”. Bestemmelsen er først og fremst begrunnet i prosessøkonomiske hensyn. I tillegg er det blant annet lagt vekt på at ordningen kan bidra til at flere saker blir oppklart, og at tilståelse fra tiltalte vil kunne redusere belastningen for fornærmede, se Ot.prp. nr. 81 (1999–2000), punkt 6.2.1.1 og Innst. O. nr. 45 (2000–2001), punkt 6. Det finnes imidlertid ingen holdepunkter for at lovgiverne ved denne bestemmelse tok sikte på å åpne for ”plea bargaining”, slik at det skal gis større strafferabatt for tilståelser som blir avgitt som ledd i avtale med påtalemyndigheten, enn for tilståelser som siktede avgir uten at det skjer som ledd i en slik avtale. Etter min mening vil en slik ordning både være prinsipielt betenkelig og virke sterkt urimelig. Det er vanskelig å forstå hvorfor den som ikke tilstår straks, men først tilstår etter forhandlinger med påtalemyndigheten om hvilken straffepåstand som skal nedlegges, skal komme bedre ut enn den som – uten noe løfte om redusert straffepåstand – tilstår på et tidlig stadium av etterforskningen. Som påpekt i Ot.prp. nr. 81 (1999–2000), punkt 6.3.2, bør det tvert imot gis større strafferabatt for en ”uforbeholden tilståelse som kommer uoppfordret i første politiavhør” enn for en tilståelse som ”først foreligger under hovedforhandlingen etter at tiltalte innser at bevismaterialet mot ham er overveldende”, idet den prosessøkonomiske gevinst er større og belastningen på fornærmede mindre i det førstnevnte tilfellet enn i det sistnevnte. I tillegg kommer at en ordning hvor påtalemyndigheten skal kunne tilby redusert straff som ”vederlag” for en uforbeholden tilståelse, vil innebære en fare for forskjellsbehandling og favorisering av ressurssterke siktede og vil kunne fungere som et uheldig pressmiddel overfor en siktet som faktisk er uskyldig, men som er redd for ikke å bli trodd. For meg fremstår en rettstilstand hvor tiltaltes rettsstilling skal være avhengig av aktors forhandlingsvilje og forsvarerens forhandlingsdyktighet, som svært uheldig.
(37)Justisdepartementet har i et høringsnotat fra september 2006 om hurtigere behandling av straffesaker foreslått innført en ordning med at påtalemyndigheten som ”vederlag” for en uforbeholden tilståelse skal kunne gi tilsagn om hvilken straff det forhold som tilstås, maksimalt skal medføre, og at domstolene bare skal kunne fravike slike avtaler dersom avtalen ”ville innebære et vesentlig avvik fra det som ellers ville blitt idømt” (høringsnotatet punkt 11.4). Under høringsrunden er imidlertid dette forslaget blitt møtt med betydelig motstand. I Høyesteretts høringsuttalelse av 14. desember 2006 er det blant annet uttalt: ”Forslaget berører grunnleggende prinsipielle spørsmål vedrørende forholdet mellom domstolene og påtalemyndigheten. Ved straffutmålingen har domstolene tradisjonelt stått fritt i forhold til den nedlagte påstand, og har herunder hatt kompetanse til å idømme en strengere straff enn påstått dersom det finnes begrunnet. En regel om at påtalemyndigheten i tilståelsessakene skal kunne binde straffutmålingen oppad vil medføre en rolleblanding og representere et inngrep i den dømmende virksomhet som etter vår vurdering vil være svært uheldig. Dersom kompetansen benyttes i stor utstrekning, vil antallet saker hvor retten ikke står fritt ved straffutmålingen kunne bli høyt. Det vises til at det fremgår av DA’s Rapportserie 2/2004 at mer enn 40 % av de sakene som bringes inn for retten, avgjøres ved tilståelsesdom.”
(38)En ordning hvor påtalemyndigheten som motytelse for en uforbeholden tilståelse, skal kunne gi et mer eller mindre bindende tilsagn om redusert straff, vil representere en prinsipiell nydannelse i vår straffeprosess. Selv om en slik ordning skulle ha vært ansett ønskelig, bør en prinsipiell nydannelse av denne karakter ikke innføres uten lovvedtak. Av hensyn til vårt system for maktfordelingen mellom lovgivning og domstoler bør domstolene etter mitt syn under ingen omstendigheter gripe inn i den pågående lovgivingsprosess.
(39)I prosedyren for Høyesterett har aktor gjort gjeldende at i tilfeller hvor tiltalte tilstår, bør straffen reduseres med en tredel av den straff som ellers ville ha blitt utmålt, og at det er behov for at påtalemyndigheten skal kunne gi tilsagn om strafferabatt innenfor denne ramme. En slik ordning vil imidlertid etter mitt syn klart være i strid med det som er uttalt i forarbeidene til straffeloven § 59 andre ledd. Den arbeidsgruppe som hadde utarbeidet forslaget om strafferabatt ved uforbeholdne tilståelser, hadde foreslått at ”normalrabatten” burde utgjøre en tredel av den straff som ville ha blitt ilagt uten tilståelsen, men dette forslaget tok både Justisdepartementet og Stortingets justiskomité bestemt avstand fra, se Ot.prp. nr. 81 (1999–2000), punkt 6.3.3 og Innst. O. nr. 45 (2000–2001), punkt 6. Det blir begge steder understreket at § 59 andre ledd ikke må tolkes slik at en tilståelse automatisk skal føre til straffereduksjon. Hvorvidt tilståelsen skal føre til redusert straff, og hvor stor reduksjonen eventuelt bør være, må retten vurdere i hvert enkelt tilfelle, se Ot.prp. nr. 81 (1999–2000), punkt 6.3.2 og Innst. O. nr. 45 (2000–2001), punkt 6. Etter gjeldende rett kan det vanskelig ses å være noe grunnlag for at påtalemyndigheten skal kunne love strafferabatt utover dette. Det påtalemyndigheten kan ”tilby” i forhandlinger med siktede, er at domstolene etter straffeloven § 59 andre ledd skal ta uforbeholdne tilståelser ”i betraktning” ved straffutmålingen. Under forberedelsen av straffeloven § 59 andre ledd gav for øvrig både departementet og justiskomiteen uttrykk for at domstolene ikke bør ”synliggjøre” strafferabatten ved å angi hvilken straff som ville ha blitt idømt dersom gjerningspersonen ikke hadde tilstått, men at betydningen av tilståelsen heller bør angis i generelle vendinger, se Ot.prp. nr. 81 (1999–2000), punkt 6.3.4 og Innst. O. nr. 45 (2000– 2001), punkt 6.
(40)Som førstvoterende har redegjort for, har lagmannsretten både for A og B uten tilståelsen tatt utgangspunkt i et straffenivå på fengsel i fire år og seks måneder. Fra dette utgangsnivå har lagmannsretten for A gjort et fradrag på en seksdel for den tilståelse som ligger i at anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble trukket tilbake, mens den for B har gjort et fradrag på en firedel. Etter min mening bør begge få en viss strafferabatt for den tilståelse som ligger i at bevisankene ble trukket, men det er etter min mening ikke grunn til å gi B noen vesentlig større rabatt enn A. Selv om B i motsetning til A avgav forklaring for tingretten, har tingretten karakterisert hans forklaring ”mer som et forsøk på bortforklaring”.
(41)Straffenivået for de handlinger A og B er domfelt for, bør etter min mening ligge på fengsel rundt fire år og tre måneder.
(42)A er straffedømt fire ganger tidligere. I 1999 ble han dømt for vold mot offentlig tjenestemann og legemsfornærmelse under særdeles skjerpende omstendigheter. I 2001 ble han domfelt for ran og legemsbeskadigelse. I 2002 ble han domfelt for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter. I 2003 ble han domfelt for narkotikalovbrudd. Etter en samlet vurdering er jeg kommet til at straffen for A bør settes til fengsel i fire år etter at det på den ene side er tatt hensyn til bestemmelsen om straffskjerping ved gjentakelse i straffeloven § 61, og det på den annen side er tatt hensyn til den prosessøkonomiske gevinst som ligger i at bevisanken til lagmannsretten ble trukket tilbake.
(43)Også B er straffedømt tidligere. I 2000 ble han dømt for legemsfornærmelse. I 2003 ble han domfelt for legemsbeskadigelse og legemsfornærmelse, samt legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter. I 2004 ble han dømt til 30 dagers betinget fengsel for narkotikalovbrudd. De straffbare forhold denne saken gjelder, er begått i prøvetiden for denne dommen. I motsetning til det som er tilfellet for A, kommer imidlertid bestemmelsen om gjentakelsesstraff i straffeloven § 61 ikke til anvendelse for B, da han var under 18 år da de voldsforbrytelsene han tidligere er domfelt for, ble begått. For B finner jeg at straffen passende kan settes til fengsel i tre år og åtte måneder. Jeg har da tatt hensyn til dommen fra 2004 på 30 dagers betinget fengsel, jf. straffeloven § 54 nr. 3.
(44)Jeg stemmer etter dette for at det i lagmannsrettens dom gjøres de endringer at straffen for A settes til fengsel i fire år, og at straffen for B settes til fengsel i tre år og åtte måneder.
(45)Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Skoghøy.
(46)Kst. dommer Zimmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Tønder.
(47)Dommer Lund: Likeså.
(48)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne