Dommarane: Oftedal Broch, Matningsdal, Sverdrup, Stabel, Lund A var dømd til fengsel i 90 dagar. Under etterforskinga blei han, som alternativ til varetektsfengsling, pålagd opphald hos onkelen i fire veker, kombinert med ei rekkje vilkår som innskrenka rørslefridommen hans, jf. straffeprosesslova § 181 første ledd om fengslingssurrogat. Han var på dette tidspunktet 17 år og 10 månader. Fridomsavgrensingane gjekk ut på at han måtte halde seg heime hos onkelen mellom kl. 18.00 og kl. 06.00 neste morgon, men samtidig var han på kveldstid pålagd å følgje eit behandlingsopplegg retta mot valdsåtferd. Han skulle følgjast til og frå dei aktuelle arrangementa. På dagtid hadde han dagleg meldeplikt for politiet, forbod mot å opphalde seg i visse kommunar og å ta kontakt med ein del av dei personane han brukte å omgåst. Han skulle ikkje ha ureglementert fråvær frå skuleundervisninga. Alle brot på restriksjonane skulle meldast til politiet. Tingretten meinte at fengslingssurrogatet ikkje kunne reknast som fridomsrøving etter straffelova § 60, og dei fire vekene kom ikkje til frådrag i straffa. Etter anke kom lagmannsretten under dissens til same resultat. Høgsterett meinte at avgrensingane var tilstrekkelege til at frådrag måtte givast. Det blei vist til praksisen med å gi frådrag for fridomsrøving ved pålagt opphald i behandlingsinstitusjon. Vidare blei det sagt at sjølv om opphald i husstanden til ein familiemedlem i utgangspunktet set heilt andre rammer om fridomsavgrensingane enn varetektsfengsling, kan ei slik plassering forsvarast særleg for unge lovbrytarar, der det ideelt sett bør finnast alternativ til fengsling som også kan opne for rehabilitering av ungdommen. Under eit hytteopphald i fem dagar i haustferien saman med onkelen og familien og i forståing med politiet, var den einaste restriksjon at A skulle vere inne i hytta mellom kl. 18.00 og kl. 06.00. Desse dagane skulle ikkje vurderast separat opp mot kravet til fridomsrøving i straffelova § 60, men vere med i ei totalvurdering av dei fire vekene.
(1)Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder hvorvidt et varetektssurrogat faller inn under ”frihetsberøvelse i anledning av saken”, og således gir rett til fradrag i straffen etter straffeloven § 60.
(2)Follo tingrett avsa 28. april 2006 dom med slik domsslutning: ”1. A, født 00.00.1987, dømmes for overtredelse av straffeloven § 132a første ledd a), straffeloven § 162 første ledd, straffeloven § 317 første ledd, våpenloven § 33, jf § 31 første ledd, første punktum, jf forskrift av 25. januar 1963 og vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf §§ 13 flg, jf forskrifter om bruk av kjøretøy § 3-1, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, § 63 annet ledd og § 64 og § 59 annet ledd, til fengsel i 90 – nitti – dager. I straffen fragår 4 – fire – dager for utholdt varetekt, jf straffeloven § 60 første ledd, annet punktum. 2. Saksomkostninger idømmes ikke.”
(3)A påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken begrenset seg til fastsettelse av varetektsfradraget. Follo tingrett hadde ikke gitt fradrag for en periode på fire uker, der A som alternativ til varetektsfengsling ble pålagt opphold hos sin onkel kombinert med en rekke vilkår, jf. straffeprosessloven § 181 første ledd om fengslingssurrogater. Kravet i straffeloven § 60 for å oppnå fradrag i straffen ble ikke ansett oppfylt av tingretten.
(4)Ved kjennelse 7. september 2006 forkastet Borgarting lagmannsrett anken. Kjennelsen er avsagt under dissens, idet en av de tre lagdommerne stemte for at fradrag for frihetsberøvelse ble gitt for 23 av de 28 dagene.
(5)A har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. Som for lagmannsretten påstås at restriksjonene i de fire ukene fyller kravet i straffeloven § 60 til ”frihetsberøvelse i anledning av saken”, og at ytterligere 28 dager derfor skal trekkes fra i straffen fastsatt ved Follo tingretts dom 28. april 2006.
(6)Fengslingssurrogatene er i tingrettens kjennelse 14. september 2005 fastsatt slik: ”Siktede har i retten samtykket til å bli underlagt fengslingssurrogater med en rekke vilkår, jf. straffeprosessloven § 181 første ledd. --- Retten fastsetter på denne bakgrunn følgende alternativ til varetektsfengsling: Siktede skal daglig melde seg for politiet ved personlig fremmøte ved en politivakt bestemt av politiet. Siktede skal avstå fra rusmidler. Siktede skal holde seg hjemme hos sin onkel B i --stien 00 i Oslo og innendørs alle dager fra kl. 1800 til kl. 0600 neste morgen, men likevel slik at han i perioden fra kl. 1800 til kl. 0600 kan følges frem og tilbake til arrangementer i regi av Ungdomsalternativet. Siktede skal ikke ha ureglementert fravær fra Y Private gymnas. Siktede skal følge behandlingstilbudet ART i regi av Ungdomsalternativet. Siktede skal ikke oppholde seg i X og/eller Z kommuner, med unntak for reise til/fra Z lensmannskontor i forbindelse med meldeplikt. Siktede skal unnlate å oppsøke og ta kontakt – på telefon, sms eller på annen måte – med andre involverte i denne saken eller ”golfkøllesaken” ---, herunder blant andre C, D og E. Retten forutsetter at politiet sørger for tilstrekkelig kontroll med at vilkårene i fengslingsalternativet overholdes, og at ungdomsalternativet i samsvar med siktedes fritak for taushetsplikt opplyser politiet om vilkårsbrudd. Aktor har begjært varetektsfengsling for en periode av 4 uker. Fengslingssurrogater for en slik periode anses ikke som et uforholdsmessig inngrep. Retten viser i denne sammenheng også til at siktede og hans verger har samtykket i fengslingssurrogatet og de fastsatte vilkårene. Fengslingssurrogatperioden settes på denne bakgrunn til 4 uker.”
(7)A har anført at restriksjonene samlet må ses som frihetsberøvelse. Formålet var å hindre gjentakelse av straffbare handlinger. Restriksjonene var omfattende og gjenstand for tett oppfølgning. De ble i hele perioden oppfylt i samsvar med politiets bestemmelser. A var på dette tidspunkt 17 år og 10 måneder. Barnekonvensjonen, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 4, bestemmer i artikkel 37 bokstav b at fengsling av barn, det vil etter artikkel 1 si alle under 18 år, bare må benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Restriksjonene med utgangspunkt i oppholdet hos As onkel i stedet for i et fengsel, er i overensstemmelse med barnekonvensjonen. Dette taler for at det pålagte alternativet til varetektsfengsling skal gi fradrag i straffen tilsvarende et varetektsopphold.
(8)Påtalemyndigheten har påstått anken forkastet. Oppholdet hos onkelen var kvalifisert annerledes enn et varetektsopphold, og restriksjonene var ikke radikalt begrensende i forhold til hvilke krav foreldre normalt kan stille til sine barn. Varetektssurrogatet kan ikke anses som frihetsberøvelse.
(9)Jeg er kommet til at anken må gis medhold. Kravet i straffeloven § 60 for at fengslingssurrogater skal gi fradrag i straffen, er for det første at restriksjonene er ilagt ”i anledning av saken”. Det er ikke omtvistet at dette kravet er oppfylt i vår sak.
(10)Dernest kreves at den siktede har vært ”undergitt frihetsberøvelse”. Som jeg skal komme tilbake til, følger det av rettspraksis at frihetsberøvelse kan finne sted i andre former enn i fengsel og bak låste dører. Heller ikke det at siktede samtykker i restriksjonene, utelukker karakteren av frihetsberøvelse. Slikt samtykke er et vilkår etter straffeprosessloven § 181. Likevel har restriksjonene et klart element av tvang. For at varetektssurrogater skal ilegges, må samtlige varetektsvilkår foreligge, selv om vurderingen av uforholdsmessighet etter straffeprosessloven § 170a kan falle forskjellig ut. Dersom siktede således ikke samtykker, vil alternativet regelmessig være at han varetektsfengsles.
(11)Den nærmere vurdering må skje med utgangspunkt i restriksjonenes intensitet, hvilket vil si omfanget og den fastheten som de gjennomføres med, og dessuten det tidsrom det gjelder. Formålet med varetektssurrogater etter straffeprosessloven § 181 må forankres i ett av de spesielle fengslingsvilkårene i § 171 første ledd, i vårt tilfelle fare for gjentakelse. På denne bakgrunn vil formålet i disse tilfellene isolert sett trekke i retning av en likestilling med varetekt.
(12)I As tilfelle innebar restriksjonene at han måtte flytte fra sitt hjem i nærheten av Oslo og bo hos sin onkel, B, i Oslo. Her skulle han holde seg innendørs alle dager fra kl. 18.00 til kl. 06.00 neste morgen, dog var han på kveldstid pålagt å følge et behandlingstilbud rettet mot voldsatferd i regi av Ungdomsalternativet. Han skulle følges til og fra de aktuelle arrangementene. Dette la betydelige begrensninger på hans fritid. Også på dagtid gjaldt bestemte restriksjoner: Han skulle ikke ha ureglementert fravær fra skoleundervisningen, han hadde daglig meldeplikt for politiet og måtte ikke oppholde seg i X eller Z kommuner. Han ble også pålagt forbud mot å ta kontakt med en del av de personer som han pleide å omgås. Ethvert brudd på restriksjonene skulle meldes til politiet. Det er lagt til grunn at A overholdt de reglene som var gitt.
(13)Når restriksjonene i vår sak skal måles mot kravet om frihetsberøvelse i straffeloven § 60, viser jeg først til flere høyesterettsavgjørelser der opphold ved ulike institusjoner er blitt godtatt som frihetsberøvelse, når oppholdet har vært et varetektssurrogat etter straffeprosessloven § 181. Den grunnleggende avgjørelsen er Rt. 1992 side 817, som gjaldt opphold ved to behandlingskollektiver. To senere avgjørelser viser til denne dommen, Rt. 1992 side 924 og Rt. 1995 side 1347. I den første gjaldt det plassering på institusjon for behandling av alvorlige alkoholproblemer, i den siste plassering først på en klinikk, deretter et behandlingssenter. Dommene beskriver ikke nærmere hvilke restriksjoner de siktede var underlagt. Det sentrale synes å være at retten påla dem å oppholde seg ved institusjonen.
(14)Aktor har fremhevet at bare i ett tilfelle har opphold i privat bolig vært godtatt, jf. Rt. 1986 side 1207, der siktede, som var 24 år, hadde opphold hos et legeektepar i forbindelse med utarbeidelsen av en rettspsykiatrisk erklæring. Oppholdet varte i 205 døgn og siktede kunne bare bevege seg utenom huset sammen med en av legene. Aktor har påpekt at dette tilfellet atskiller seg fra vår sak både med hensyn til formål og varighet.
(15)For så vidt gjelder formålet viser jeg til mine tidligere bemerkninger om formålet med fengslingssurrogatene, og kan ikke se at det skulle være større grunn til å gi fradrag når formålet var å ha siktede tilgjengelig for psykiatrisk undersøkelse enn når formålet er å avholde ham fra nye straffbare handlinger.
(16)I saken fra 1986 varte altså oppholdet i 205 døgn. Senere er de ulike institusjonssakene kommet, som jeg tidligere har redegjort for. Det korteste tidsrom det her ble gitt fradrag for, var det samme som i vår sak, 28 dager, se Rt. 1992 side 924. Ingen av dommene fremhever varigheten av fradraget. Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å tillegge varigheten av varetektssurrogatet i vår sak utslagsgivende vekt.
(17)Omfanget av restriksjonene har ikke vært særlig detaljert behandlet i de sakene jeg har vist til. I alle tilfellene, som i vår sak, dreier det seg om klare og følbare innskrenkninger i den personlige frihet.
(18)Etter dette finner jeg at det ikke er grunn til å behandle vår sak forskjellig fra de saker jeg har redegjort for, der fradrag er blitt tilstått. Jeg anser således i utgangspunktet at fradrag bør gis også for de fire ukene varetektssurrogatet varte. Ytterligere to forhold må likevel vurderes.
(19)I løpet av de fire ukene dro familien B og A i fem dager på høstferie til familiens hytte på Æ. I disse dagene måtte A være inne i hytta fra kl. 18.00 til kl. 06.00. Ellers hadde han ikke restriksjoner. Oppholdet og omfanget av restriksjonene ble på forhånd godkjent av politiet. Mindretallet i lagmannsretten reduserte fradraget med disse fem dagene. Jeg finner det mer nærliggende å trekke oppholdet inn i en helhetsvurdering av de fire ukene, og mener at de fem dagene ikke kan forrykke helhetsinntrykket av frihetsberøvelse.
(20)Aktor har fremhevet at et opphold hos onkelen i hans private hjem i utgangspunktet atskiller seg så markert fra et varetektsopphold, at det bare kan godtas som grunnlag for varetektsfradrag i helt spesielle situasjoner. Jeg ser ikke slik på det, og viser til at også opphold ved en behandlingsinstitusjon ofte vil atskille seg markant fra varetektsopphold – riktignok avhengig av den enkelte institusjons reglement. Det avgjørende ved vurderingen av opphold i et privat hjem vil være omfanget av restriksjonene og graden av oppfyllelse. I saken her var restriksjonene omfattende, og ethvert brudd skulle rapporteres til politiet.
(21)Heller ikke at det påbudte opphold fant sted hos et familiemedlem bør utelukke at det ses som frihetsberøvelse. Særlig kan en slik løsning forsvare sin plass i forhold til unge lovovertredere. Målet må være å finne et alternativ til varetekt som ideelt sett også kan åpne for en rehabilitering av den siktede ungdom. Mindretallet i lagmannsretten uttaler: ”Etter mindretallets oppfatning vil et velorganisert opplegg med omfattende restriksjoner på bevegelsesfriheten og tett oppfølgning av voksne kunne ha en positiv effekt på kriminelt belastede ungdommer som er inne i en negativ fase. Det vil kunne være lettere å etablere slike fengslingssurrogater dersom dette gir grunnlag for varetektsfradrag.”
(22)Jeg er enig i dette. Jo yngre lovovertrederen er, jo viktigere er det i en varetektssituasjon å finne et alternativ utenfor fengselet. Så lenge restriksjonene er omfattende og blir gjennomført med nødvendig konsekvens, er det liten grunn til å vektlegge hvorvidt de fysiske rammene er gitt gjennom opphold ved en behandlingsinstitusjon eller i en privat bolig, ei heller om voksenpersonene er familie eller profesjonelle.
(23)Etter dette blir det min konklusjon at A skal ha fradrag for fire ukers frihetsberøvelse. Fradrag for varetekt økes fra fire dager til 32 dager.
(24)Jeg stemmer for denne
(25)Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(26)Kst. dommer Sverdrup: Likeså.
(27)Dommer Stabel: Likeså.
(28)Dommer Lund: Likeså.
(29)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne