Straffutmåling ved trygdebedrageri, om kortvarig ubetinget fengselsstraff eller samfunnsstraff skulle anvendes. I perioden juni 2002 til juli 2004 mottok A 76 675 kroner mer i attføringspenger enn det han hadde krav på, ved ikke å opplyse på meldekort til Meldekortsentralen at han var i arbeid i perioden. I tingretten ble A dømt for forsettlig trygdebedrageri av dette beløpet, og straffen ble satt til 50 timers samfunnsstraff. Påtalemyndigheten anket forgjeves til lagmannsretten. Påtalemyndighetens anke til Høyesterett førte derimot frem, ved at straffen ble satt til ubetinget fengsel i 21 dager. Førstvoterende – som fikk tilslutning av tre andre dommere – uttalte at det som hovedregel bør reageres med ubetinget fengsel når et forsettlig trygdebedrageri i omfang overstiger ca. 60 000 kroner, men at spesielle omstendigheter kan føre til at dette utgangspunktet fravikes. Det ble i den forbindelse uttalt at det bør foreligge relativt klare avvik fra normaltilfellene før utgangspunktet fravikes. Når det gjaldt den konkrete vurderingen, viste flertallet til at saksbehandlingstiden ikke var så lang at dette forholdet kunne tillegges særlig vekt. Domfelte var i ferd med å avslutte sitt hovedfagstudium ved Universitetet. Flertallet la vekt på hans langvarige psykiske problemer i form av depresjoner og misbruk av alkohol og hans gjeldsproblemer, men fant at disse omstendighetene samlet sett ikke var av en slik karakter at utgangspunktet om ubetinget fengsel burde fravikes. Soningen av en helt kortvarig fengselsstraff ville ikke stille seg hindrende i veien for en ytterligere rehabilitering i dette tilfellet. Annenvoterende stemte for at anken skulle forkastes. Etter hans syn hadde det vært å foretrekke om Høyesterett hadde unnlatt å konkretisere en ny veiledende beløpsgrense. Selv om man la en slik beløpsgrense til grunn som utgangspunkt for vurderingen, fant annenvoterende at det var grunnlag for å anvende samfunnsstraff. Han viste til domfeltes langvarige personlige og økonomiske problemer, og til den positive utvikling han nå var inne i.
(1)Kst. dommer Sverdrup: Saken gjelder straffutmåling ved trygdebedrageri. Spørsmålet er om det skal idømmes en kortvarig ubetinget fengselsstraff eller samfunnsstraff.
(2)Nord-Troms tingrett avsa 20. mars 2006 dom der straffen ble satt til 50 timers samfunnsstraff. Domsslutningen lyder slik: ”1. A, født 0.0.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven § 270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd. Straffen settes til 50 – femti – timers samfunnsstraff, jf. straffeloven § 28 a. Gjennomførings- og tilsynstiden skal være 120 – etthundreogtjue – dager. Den subsidiære fengselsstraff settes til 28 – tjueåtte – dager. 2. A skal – innen 14 dager fra dommens forkynnelse – betale kroner 55.234, – femtifemtusentohundreogtrettifire – i erstatning til A-etat ved klage- og ankekontoret. 3. Saksomkostninger ilegges ikke.”
(3)Påtalemyndigheten anket til Hålogaland lagmannsrett over straffutmålingen. Lagmannsretten forkastet anken i kjennelse 16. august 2006.
(4)Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett over straffutmålingen. Det gjøres gjeldende at det bør idømmes en ubetinget fengselsstraff.
(5)Jeg er kommet til at anken bør tas til følge, slik at det idømmes en kortvarig ubetinget fengselsstraff.
(6)A, født 0.0.1961, har innlevert sin hovedfagsoppgave og er i ferd med å avslutte sitt studium ved Universitetet i Tromsø. Han mottar ca. 10 000 kroner pr. måned i rehabiliteringspenger. Han har en gjeld på 300 000 – 400 000 kroner som i det vesentlige er inkassogjeld, samt en opparbeidet bidragsrestanse på ca. 30 000 kroner for sine to barn, som nå er voksne.
(7)I perioden juni 2002 til juli 2004 mottok A 76 675 kroner mer i attføringspenger enn det han hadde krav på, ved ikke å opplyse på meldekort til Meldekortsentralen at han var i arbeid i perioden. Han erkjente de faktiske forhold, men anførte for tingretten at han hadde handlet grovt uaktsomt. Tingretten fant at trygdebedrageriet var forsettlig. Retten viste blant annet til at A, selv om han arbeidet i full stilling over flere og til dels lange perioder, hadde unnlatt å oppgi arbeidsforholdet på meldekortene, og dette til tross for at det fremgikk av kortene at stønadsmottaker skulle svare ja eller nei på om vedkommende har vært i arbeid.
(8)A er dømt for forsettlig trygdebedrageri av 76 675 kroner. I flere avgjørelser på nittitallet ga Høyesterett uttrykk for at det normalt skulle anvendes ubetinget fengsel ved trygdebedrageri som i omfang oversteg rundt 30 000 kroner, jf. blant annet Rt. 1995 side 945 og Rt. 1998 side 174. Denne veiledende grensen ble hevet noe i saken i Rt. 2002 side 1403. Under henvisning til et generelt ønske i lovforarbeidene om noe økt bruk av samfunnsstraff, konkluderte førstvoterende med tilslutning fra tre av de øvrige dommerne: ”Selv om allmennpreventive hensyn står sentralt ved trygdebedrageri, bør det være en viss åpning for en noe utvidet bruk av samfunnsstraff til fortrengsel for ubetinget fengsel utover det en ren inflasjonsjustering i forhold til tidligere avgjørelser kunne synes å tilsi. Etter min mening bør det på bakgrunn av forutsetningene i forarbeidene være et område mellom betinget og ubetinget fengsel hvor det kan anvendes samfunnsstraff. ”
(9)Den tiltalte ble idømt 45 dager samfunnstjeneste for et trygdebedrageri av rundt 53 000 kroner. Det forelå enkelte formildende omstendigheter. Noen ny veiledende norm ble ikke stilt opp i denne dommen.
(10)Etter mitt syn tilsier både hensynet til rettsenheten og praktiske håndteringshensyn at det er behov for et slikt veiledende utgangspunkt innenfor dette feltet hvor det er et betydelig antall domfellelser.
(11)Samfunnsstraff kan bare idømmes når hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet, jf. straffeloven § 28 a første ledd bokstav b. Det offentlige stønadssystemet er i stor grad basert på tillit ved at egenerklæringer danner en basis for utbetalingene. Allmennpreventive hensyn har derfor stor vekt i saker om trygdebedrageri. På denne bakgrunn, og under henvisning til tidligere rettspraksis og uttalelsen i dommen fra 2002, finner jeg at det som hovedregel bør reageres med ubetinget fengsel når et forsettlig trygdebedrageri i omfang overstiger ca. 60 000 kroner. Spesielle omstendigheter kan føre til at utgangspunktet fravikes både i mildere og strengere retning. Det bør imidlertid foreligge relativt klare avvik fra normaltilfellene før dette gjøres.
(12)Spørsmålet blir etter dette om det i den foreliggende saken finnes spesielle omstendigheter som tilsier at det ikke reageres med ubetinget fengsel.
(13)Jeg kan ikke se at saksbehandlingstiden har vært av en slik lengde at det kan tillegges særlig vekt. Et tidsrom på to år fra forholdet ble avdekket til ankeforhandling i Høyesterett kan ikke sies å være lang tid i en sak som dette.
(14)Når det gjelder domfeltes personlige forhold, har lagmannsretten vist til at A har hatt langvarige psykiske problemer i form av depresjoner og misbruk av alkohol, og at han siden mars 2005 har hatt jevnlig samtaleterapi. Hans livssituasjon har medført at han har pådratt seg stor gjeld, og bakgrunnen for bedrageriet har vært å skaffe midler til livsopphold. Jeg legger vekt på disse forholdene, men finner at de samlet sett ikke er av en slik karakter at utgangspunktet om ubetinget fengsel bør fravikes. Jeg kan heller ikke se at soningen av en helt kortvarig fengselsstraff i dette tilfellet vil stille seg hindrende i veien for en ytterligere rehabilitering.
(15)Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om fengsel i 28 dager. Jeg finner dette noe for strengt, og er kommet til at straffen passende bør settes til fengsel i 21 dager.
(16)Jeg stemmer for denne
(17)Dommer Endresen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.
(18)Som førstvoterende har redegjort for, ble det på midten av nittitallet etablert den veiledende regel at det for trygdebedrageri normalt skulle reageres med ubetinget fengsel når det urettmessig utbetalte beløp oversteg 30 000 kroner. Det forelå imidlertid frem til 2002 svært få dommer som klargjorde hvor meget som skulle til for å fravike utgangspunktet. Dommene i Rt.1995 side 945 og Rt. 1995 side 1040, gjaldt saker der det ikke forelå sterke grunner som tilsa et annet resultat. Dom inntatt i Rt. 1998 side 174, gjaldt det forhold at det hadde gått lang tid fra de straffbare handlinger var begått, men må leses slik at det skulle atskillig til for å fravike utgangspunktet. Høyesterett har ikke behandlet noen sak der rehabilitering eller sterke hensyn knyttet til den domfeltes personlige forhold for øvrig, kunne tilsi at utgangspunktet burde fravikes.
(19)I 2002 ble praksis oppmyket på grunnlag av et uttrykt ønske fra politisk hold om større bruk av samfunnsstraff. I dom inntatt i Rt. 2002 side 1403 redegjør førstvoterende utførlig for dette. Førstvoterende konkluderte som det fremgår av den del av votumet som førstvoterende har sitert, med at det var grunnlag for en noe større bruk av samfunnsstraff også på dette området.
(20)I saken fra 2002 ble det ikke fastsatt noen ny beløpsgrense som skulle erstatte den tidligere veiledende grense på 30 000 kroner. Det synes velbegrunnet. Selv om det ikke er vanskelig å se behovet for retningslinjer for straffutmålingen ved masseovertredelser, fører en fokusering på bare ett av de momenter som må hensyntas ved straffutmålingen, lett til at dette hensynet blir for dominerende. Etter mitt skjønn ville det derfor vært å foretrekke om Høyesterett hadde unnlatt allerede nå å konkretisere en ny beløpsgrense selv om den bare er veiledende.
(21)Jeg legger til grunn for vurderingen av straffutmålingen i denne saken at det som utgangspunkt skal reageres med ubetinget fengsel ved trygdebedrageri der det urettmessig utbetalte beløp overstiger 60 000 kroner. Etter mitt syn er det likevel, slik de tidligere instanser enstemmig er kommet til, grunnlag for å anvende samfunnsstraff i denne saken.
(22)As livssituasjon er blitt vanskeliggjort gjennom periodevis alkoholmisbruk gjennom hele sitt voksne liv og en vanskelig økonomisk situasjon som han etter hvert mistet kontrollen med. Lagmannsretten viser også til at A har psykiske problemer i form av depresjoner. Jeg finner grunn til å tilføye at det fremgår av sakens dokumenter at det allerede i 1993 ble vurdert attføring med utgangspunkt i at han allerede den gang i flere år hadde hatt store problemer med depresjon og angst samt alkoholmisbruk.
(23)I helseuttalelse datert den 15. mars 2006 fremheves det at A i en tid har vært inne i en positiv utvikling, og at han er i ferd med å avslutte sine studier med et hovedfag.
(24)Førstvoterende fremhevet at en kortvarig fengselsstraff ikke vil stille seg i veien for en ytterligere rehabilitering. Det er i hvert fall praktisk sett utvilsomt riktig, men etter mitt syn er en ubetinget fengselsstraff likevel ikke den mest nærliggende reaksjon hensett til den snuoperasjon A synes i ferd med å gjennomføre.
(25)Jeg stemmer etter dette for at anken forkastes.
(26)Dommer Øie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, kst. dommer Sverdrup.
(27)Dommer Tønder: Likeså.
(28)Dommer Tjomsland: Likeså.
(29)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne