(1)Dommer Tønder: Saken gjelder straffutmåling ved grovt ran, herunder spørsmål om gjeninnsetting til soning av reststraff etter utholdt varetekt.
(2)Borgarting lagmannsrett avsa 10. mai 2006 dom med slik domsslutning: ”1. For C, født 00.00.1980, gjøres den endring i tingrettens dom av 09.12.2004 at straffen settes til fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder. Varetektsfradraget settes til 282 dager. 2. A, født 00.00.1979, dømmes for overtredelse av straffeloven § 267, jf. 268 andre ledd, og § 317 første ledd, sammenholdt med straffeloven §§ 62 og 64, til en straff av fengsel i 2 – to – år og 6 – seks – måneder. Varetektsfradraget settes til 519 dager. 3. B, født 00.00.1978, dømmes for overtredelse av straffeloven § 267, jf. § 268 andre ledd, samt de forhold som er rettskraftig avgjort ved Hallingdal tingretts dom av 12. 07. 2005, sammenholdt med straffeloven §§ 62-64, til en straff av fengsel i 2 – to – år og 3 – tre – måneder. Varetektsfradraget utgjør 412 dager. 4. C, A og B dømmes in solidum til å betale erstatning til Sparebank 1 Hallingdal med 96 579 – nittisekstusenfemhundreogsyttini – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 13.12.2002 og til betaling skjer innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.”
(3)For A og B avsa Hallingdal tingrett dom den 12. juli 2005 med samme straff som i lagmannsretten. Lagmannsrettens dom er rettskraftig for C vedkommende.
(4)A og B har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. De var løslatt etter endt soning av tidligere dommer våren 2006, A den 30. april og B 15. mai. For begge er det anført at de på grunn av særdeles lang varetektstid etter kort tids ytterligere soning vil ha sonet 2/3 av den samlede fengselsstraffen, hvilket etter all sannsynlighet vil bety at de vil få prøveløslatelse. Slik forholdene ligger an i denne saken, bør dette tilsi at straffen endres, slik at de slipper å sone reststraffen. B har dessuten gjort gjeldende at hans medvirkning til ranet bør tilsi en større forskjell i straffutmåling i forhold til de andre to enn det som lagmannsretten har fastsatt.
(5)Jeg er kommet til at ankene bør tas til følge.
(6)Det dominerende forhold som A og B er funnet skyldig i, er å ha ranet Sparebank 1 Hallingdals filial i Hemsedal. Ranet fant sted 13. desember 2002. Det er lagt til grunn at det var C og A som gjennomførte selve ranet, mens B medvirket ved å bistå som sjåfør fra Oslo til Hemsedal og deretter under flukten etter ranet.
(7)Selve ranet ble gjennomført ved at C og A, begge maskerte, oppsøkte banken rett før stengetid. Ved å true med pistol beordret de bankbetjeningen og kunder til å legge seg på gulvet med ansiktet ned, samtidig som de tok penger fra kassen, til sammen i underkant av 100 000 kroner. En av de bankansatte fikk pistolen rettet mot hodet eller nakken, og ble også tildelt flere spark mot kroppen mens hun lå nede. De stakk fra stedet i en stjålet bil, som de forlot noen kilometer unna. Der ventet B i en annen bil, og kjørte de to andre til et avtalt sted, der de ble sluppet av, hvorpå han returnerte mot Oslo.
(8)Lagmannsretten har ved straffutmålingen tatt utgangspunkt i at bankran som dette bør straffes med fengsel i omkring 3 år. Ved straffutmålingen har lagmannsretten til en viss grad tatt hensyn til den tid som har gått siden ranet fant sted – et tidsforløp som bare i liten grad kan legges de domfelte til last. Videre er det for begge vist til straffeloven § 64.
(9)Jeg har i utgangspunktet ingen innvendinger mot at straffen for A, på bakgrunn av dette, er satt til fengsel i 2 år og 6 måneder.
(10)Straffen for B er satt til fengsel i 2 år og 3 måneder. B har anført at straffen er for streng sammenlignet med den straffen som er utmålt for A, og at det ved straffutmålingen bør skilles klarere mellom den utførende handling i forbindelse med ranet og den medvirkerrollen han har hatt i saken. Heller ikke på dette punkt kan det etter min mening reises innvendinger mot lagmannsrettens straffutmåling. Gjennomføringen av et ran av den karakter som denne saken gjelder, vil ofte bero på et samvirke mellom flere aktører, men der hvert ledd har betydning for at ranet skal lykkes. Når man har medvirket til transport både i forkant av ranet og til flukten umiddelbart etterpå, slik B har gjort, kan det bare i begrenset grad åpnes for en differensiering i straffutmålingen i forhold til de som har stått for selve utførelsen.
(11)Jeg er imidlertid kommet til at det bør gjøres visse endringer i den utmålte straffen, både for A og for B. Dette har sammenheng med den spesielt lange varetektstiden for begge de domfelte. For A dreier det seg om 519 dager og for B 412 dager. Den lange varetektstiden medfører at det nå vil bli en relativt kort soningstid fram til de i henhold til straffegjennomføringsloven § 42 første ledd kan gis løslatelse på prøve, dvs. at to tredjedeler av straffen er sonet. For A dreier det seg om ca. tre måneder og for B fire og en halv måned. Riktig nok er det etter dagens regler ingen automatikk med hensyn til løslatelse på prøve etter soning av to tredjedeler av straffen. Spørsmålet skal således undergis en individuell prøving hvor både opptreden under soning og risikoen for nye straffbare handlinger vil kunne inngå i vurderingen, jf. straffegjennomføringsloven § 42 femte ledd. Det foreligger imidlertid for de domfeltes vedkommende ingen konkrete holdepunkter som tilsier at de ikke ville få prøveløslatelse etter soning av to tredjedeler av straffen, noe som også aktor har bekreftet. Jeg legger derfor dette til grunn. Dette innebærer at en soning av reststraffen etter all sannsynlighet vil bli av relativt kort varighet for begge de domfelte.
(12)Spørsmålet er om straffen bør endres slik at de kan slippe ytterligere soning. Jeg mener at det er gode grunner som taler for dette.
(13)For det første viser jeg til at en så lang varetektstid som den vi her har med å gjøre, i seg selv representerer en ekstra belastning. Dette tilsier at de domfelte allerede har sonet en straff som er strengere enn antall fengselsdager skulle tilsi.
(14)Jeg viser dessuten til at både A og B har sonet straffer der domfellelse fant sted etter at ranet ble begått. Jeg vil framheve at de straffbare handlingene var begått før ranshandlingen.
(15)For A dreier det seg om en dom av Oslo tingrett av 1. mars 2004 på seks måneders fengsel, som i sin helhet ble sonet ved varetekt, og om Borgarting lagmannsretts dom av 18. februar 2005 på ett års fengsel hvorav seks måneder var gjort betinget. Den ubetingede delen ble delvis sonet ved utholdt varetekt. Resten ble sonet i tidsrommet 21. desember 2005 til 30. april 2006.
(16)For Bs del dreier det seg om Salten tingretts dom av 20. august 2005 på fengsel i fem måneder. Også denne straffen ble sonet våren 2006 med fradrag for 36 dager varetekt.
(17)Både A og B har sonet straffene i sin helhet uten at det er gitt adgang til prøveløslatelse. Begge fikk avslag på søknader om prøveløslatelse av Kriminalomsorgen våren 2006, blant annet under henvisning til herværende sak. I ankene er det argumentert med at om lagmannsrettens dom blir stående, vil de samlet sett måtte sone en lengre tid enn de ville ha gjort om alle sakene hadde blitt behandlet under ett. De er således blitt skadelidende ved at sakene ikke har vært behandlet samlet. Mersoningen er for begges vedkommende beregnet til to måneder – hvilket skulle tilsi at den reelle reststraffen fram til en mulig prøveløslatelse for As del utgjør en måned og for Bs del to og en halv måned.
(18)Jeg kan ikke slutte meg til uten videre å anvende en slik teoretisk beregning av hva reststraffen fram til mulig prøveløslatelse ville ha blitt om samtlige forhold hadde vært behandlet samlet. Men jeg er enig i at de domfelte med hensyn til prøveløslatelse i forbindelse med soning av de foregående straffedommer, er kommet uheldig ut. Jeg har derfor ved min vurdering også tatt et visst hensyn til dette momentet, jf. Rt. 2003 side 732 avsnitt 16 og Rt. 2004 side 927 avsnitt 75.
(19)Endelig viser jeg til at det ikke er framkommet opplysninger om nye straffbare forhold etter at de ble løslatt fra soning i april/mai i år. Samtlige forhold som lå til grunn for de øvrige straffedommene, ble som nevnt for begges vedkommende begått før ranet i desember 2002. Det er opplyst at A siden 1. juni 2006 har hatt fast lønnet arbeid i en malerforretning. For Bs del foreligger jobbtilbud, som er betinget av at han får tilbake sitt førerkort. Begge har i de senere år tilbrakt lange perioder i fengsel, enten i varetekt eller under soning, og selv om ingen av dem kan sies å være under rehabilitering, er det et moment at de begge nå er i en livssituasjon som gir mulighet for å komme i en ordnet tilværelse. Sett på bakgrunn av de spesielle omstendighetene i saken, finner jeg det lite hensiktsmessig så vel ut fra individualpreventive som allmennpreventive grunner at de domfelte skal være nødt til å bryte opp for å sone en kortvarig reststraff for forhold som snart vil ligge fire år tilbake i tid.
(20)Jeg er kommet til at det foreligger så pass særegne forhold i denne saken at det vil være riktig å gjøre deler av straffen betinget med en prøvetid på to år, slik at innsettelse til soning av reststraffen kan unngås. Jeg er kommet til at den betingede delen bør gjøres relativt lang. Dette vil gi de domfelte en klar oppfordring til ikke å begå nye straffbare handlinger i prøvetiden. Den ubetingede delen blir da slik at begge de domfelte gjennom utholdt varetekt anses å ha sonet den ubetingede del av straffen, slik at det ikke vil være aktuelt med ytterligere soning.
(21)Etter dette mener jeg at det for As del bør gjøres den endring i lagmannsrettens dom at den betingede del av straffen settes til ett år, mens den for Bs del settes til ett år og en måned.
(22)Jeg stemmer for denne
(23)Dommer Flock: Jeg er enig med førstvoterende i at lagmannsrettens straffutmåling i utgangspunktet er korrekt. Der ble straffen for A og B satt til fengsel i henholdsvis 2 år og 6 måneder og 2 år og 3 måneder, etter at det var gjort noe fradrag for tidsforløpet og reduksjon etter straffeloven § 64. Jeg viser til den begrunnelse som førstvoterende har gitt.
(24)Jeg er imidlertid ikke enig i at det er grunn til å endre denne straffutmålingen fordi gjeninnsettelse for soning av resttid nå vil innebære en urimelig merbelastning for de domfelte. Forutsatt prøveløslatelse etter to tredjedels soning er gjenstående soningstid som nevnt av førstvoterende ca. 3 måneder for A og ca. 4 ½ måned for B.
(25)Begge de domfelte ble etter ranet domfelt for andre alvorlige straffbare forhold, og dette er bakgrunn for at straffeloven § 64 er anvendt ved straffutmålingen i ranssaken. Ved soning av idømt straff for disse øvrige forhold er prøveløslatelse nektet, blant annet under henvisning til at det ranet som pådømmes i vår sak, ga frykt for at de domfelte ville begå nye straffbare handlinger i prøvetiden.
(26)Dersom det nå skal gis en deldom som innebærer at gjeninnsettelse for ytterligere soning unngås, må henholdsvis ett år av en straff på 2 år og 6 måneder og ett år og en måned av en straff på 2 år og 3 måneder gjøres betinget. Saken gjelder et grovt, væpnet bankran. Jeg kan ikke se at den manglende prøveløslatelse ved soning av straff for andre forhold kan tilleggs nevneverdig vekt ved den vurdering som Høyesterett nå skal gjøre. Det er i saken heller ikke opplysninger som tyder på at gjeninnsettelse vil ødelegge for noen rehabilitering. Jer er på denne bakgrunn kommet til at den gjenværende soningstid for begge de domfelte er så vidt lang at det ikke vil være riktig å endre lagmannsrettens straffutmåling.
(27)Jeg stemmer etter dette for at ankene forkastes.
(28)Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Tønder.
(29)Dommer Coward: Likeså.
(30)Dommer Gussgard: Likeså.
(31)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne