Dommarar: Skoghøy, Lund, Stang Lund, Tønder og justitiarius Schei Saka galdt for det fyrste spørsmålet om det å skaffe fram skytevåpen med sikte på ulovleg vidareformidling kjem inn under straffelova § 161, og for det andre utmåling av straff for grovt brot på våpenlova. Domfelte hadde som børsemakar mellom anna skaffa til vegar og selt vidare ca. 100 funksjonsdyktige pistolar og revolverar til personar som ikkje hadde ervervsløyve for slike våpen, og som heller ikkje kunne ha fått det om dei hadde søkt. Dei fleste av våpna selde kjøparane vidare til kriminelle miljø, hovudsakleg i Sverige. For dette vart børsemakaren i tingretten dømd både for brot på våpenlova og på straffelova § 161. Lagmannsretten frifann for brot på straffelova § 161, sidan dei meinte denne føresegna berre gjeld i tilfelle der ein skaffar seg våpenet med sikte på eit brotsverk. Retten tok avgjerda - utan medverknad av lagretten - i samsvar med straffeprosesslova § 362, jf. § 286. På bakgrunn av lovgjevingshistorikken var Høgsterett samd med lagmannsretten i synet på straffelova § 161, men sidan lagmannsretten ved straffutmålinga hadde lagt til grunn at tiltalte visste at våpna skulle overdragast til kriminelle, skulle lagmannsretten ikkje ha frifunne, men spurt lagretten om det var tale om medverknad til brot på straffelova § 161. På dette grunnlaget vart den frifinnande delen av dommen til lagmannsretten oppheva. I tillegg til det ovannemnde tilhøvet var tiltalte ved rettskraftig dom i tingretten dømd for uforsvarleg oppbevaring av ei stor mengd våpen og ammunisjon, to heleri og brot på rekneskapslova. Lagmannsretten hadde sett straffa til fengsel i fire år. Høgsterett forkasta anken til domfelte over straffutmålinga. Det var mykje som tala for ei svært streng straff, både våpenmengda, våpentypane, det at tiltalte visste om det kriminelle føremålet til kjøparane, og at han hadde drive verksemda si med falske oppgåver til våpenstyresmakta og forsøkt å fjerne serienummeret på våpna.
(1)Dommer Skoghøy: Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt anskaffelse av skytevåpen med sikte på ulovlig videreformidling rammes av straffeloven § 161, samt utmåling av straff for blant annet grovt brudd på våpenloven.
(2)Statsadvokatene i Hedmark og Oppland satte 2. mai 2005 B, født 1. april 1969, under tiltale ved Sør-Østerdal tingrett til fellelse etter straffeloven § 161 første ledd bokstav a, jf. andre ledd (post I), straffeloven § 317 tredje, jf. første ledd (post II), våpenloven § 33 første ledd andre punktum, jf. andre ledd, jf. tredje ledd, jf. § 7 første ledd og § 8 første ledd (post III), våpenloven § 33 første ledd første punktum, jf. tredje ledd, jf. § 27 a første ledd (post IV), straffeloven § 317 første ledd, jf. femte ledd (post V) og regnskapsloven § 8-5 første ledd første straffalternativ, jf. § 2-1 første, andre og fjerde ledd, jf. § 2-2 første ledd, § 2-3 første ledd, § 2-7 andre ledd, § 3-1 første ledd og § 4-1 første ledd (post VI).
(3)De alvorligste forholdene er tiltalens poster I og III. Disse postene henger faktisk og kronologisk sammen. Grunnlaget for post I er i tiltalebeslutningen beskrevet slik: ”I tidsrommet fra oktober 2002 til 18. mars 2004 i X, i egenskap som børsemaker og innehaver av enkeltmannsforetaket Y, anskaffet han ca. 130 registreringspliktige håndvåpen, eller en vesentlig del av disse, i den hensikt å selge og/eller overdra disse til personer som ikke hadde tillatelse til å erverve slike våpen. Særdeles skjerpende omstendigheter foreligger særlig fordi overtredelsen omfatter et betydelig antall våpen og at en vesentlig del av våpnene ble overdratt til kriminelle eller med henblikk på videresalg til kriminelle.”
(4)Grunnlaget for post III er beskrevet slik: ”I perioden fra oktober 2002 til 18. mars 2004 i X, i egenskap som børsemaker og innehaver av enkeltmannsforetaket Y, solgte og/eller overdro han ca. 130 registreringspliktige håndvåpen, eller en vesentlig del av disse, til personer uten at disse hadde politimesterens tillatelse til erverv av våpen. Overtredelsen anses som grov særlig fordi den omfatter et betydelig antall våpen og at en vesentlig del av våpnene ble overdratt til kriminelle eller med henblikk på videresalg til kriminelle.”
(5)Sør-Østerdal tingrett avsa 14. september 2005 dom med slik domsslutning: ”1. B, født 0.0.1969, dømmes for overtredelse av straffeloven § 161 første ledd bokstav a, jf. andre ledd, straffeloven § 317 første ledd, straffeloven § 317 første ledd, jf. femte ledd, våpenloven § 33 første ledd andre punktum, jf. andre ledd, jf. tredje ledd, jf. § 7 første ledd og § 8 første ledd, våpenloven § 33 første ledd, jf. § 27 a første ledd og regnskapsloven § 8-5 første ledd første straffalternativ, jf. § 2-1 første, andre og fjerde ledd, jf. § 2-2 første ledd, § 2-3 første ledd, § 2-7 andre ledd, § 3-1 første ledd og § 4-1 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 4 – fire – år og 6 – seks – måneder. Til fradrag i straffen kommer 19 – nitten – dager for utholdt varetekt. 2. B, født 0.0.1969, fradømmes retten for alltid til å inneha stilling eller utøve virksomhet for handel med våpen, våpendeler eller ammunisjon og tilvirkning/reparasjon av skytevåpen/våpendeler og tilvirkning av ammunisjon, jf. straffeloven § 29 nr. 2. Han dømmes videre til å innlevere til politiet sine bevillinger for handel med våpen, våpendeler og ammunisjon samt til å utføre enkle reparasjoner, samt plombering, jf. straffeloven § 29 nr. 2. 3. I medhold av straffeloven § 35 jf. § 36, jf. 37 d, inndras til fordel for statskassen de gjenstander som er omhandlet under inndragningskapitlet ovenfor. 4. I medhold av straffeloven § 34 første ledd, jf. andre ledd, jf. § 37 d, inndras til fordel for statskassen 400.000,- – firehundretusen – kroner. 5. Han dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 5000.- – femtusen – kroner.”
(6)Av domspremissene fremgår at domsslutningen punkt 3 blant annet omfatter drøyt 100 skytevåpen (pistoler, revolvere, rifler, hagler, maskingevær), våpendeler (blant annet et stort antall lyddempere), store mengder ammunisjon samt stanseverktøy (brukt til å fjerne våpennummer).
(7)B anket til Eidsivating lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjaldt domfellelsen etter tiltalens poster I og III samt over utbytteinndragningen (domsslutningen punkt 4). Lagmannsretten avsa 3. februar 2006 dom med slik domsslutning: ”1. B, født 0.0.1969, frifinnes for tiltalens post I. 2. B dømmes for overtredelse av våpenloven § 33 første ledd annet punktum jf. annet og tredje ledd, jf. våpenloven § 7 og § 8. For dette og for de forholdene som ble rettskraftig avgjort ved Sør-Østerdal tingretts dom av 14. september 2005 settes straffen til fengsel i 4 – fire – år. 3. B dømmes, i medhold av straffeloven § 34, til å tåle inndragning av 400 000 – firehundretusen – kroner – til fordel for statskassen. 4. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.”
(8)Frifinnelsen for tiltalens post I er begrunnet med at straffeloven § 161 bare omfatter tilfeller ”hvor hensikten med anskaffelsen er å benytte skytevåpenet, ammunisjonen eller sprengstoffet som middel til å begå en forbrytelse”. Da tiltalens post I rettet seg mot det forhold at B hadde anskaffet de angitte våpen ”i den hensikt å selge og/eller overdra disse til personer som ikke hadde tillatelse til å erverve slike våpen”, fant lagmannsretten at forholdet falt utenfor det som ”rammes etter en riktig forståelse av straffeloven § 161 første ledd bokstav a”. Under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble dette spørsmålet behandlet separat av retten – uten medvirkning av lagretten – i medhold av straffeprosessloven § 362, jf. § 286.
(9)Påtalemyndigheten har påanket den frifinnende del av lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil ved lovanvendelsen, mens B har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen for så vidt angår det antall våpen som han ble funnet skyldig i å ha solgt ulovlig, samt straffutmålingen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 20. mars 2006 ble påtalemyndighetens anke tillatt fremmet. Det samme gjelder domfeltes straffutmålingsanke. For øvrig ble domfeltes anke ikke tillatt fremmet.
(10)Jeg er kommet til at den frifinnende del av lagmannsrettens dom må oppheves, mens domfeltes straffutmålingsanke må forkastes.
(11)Jeg behandler først påtalemyndighetens anke.
(12)Etter lovendring 28. juni 2002 lyder straffeloven § 161 slik: ”Med fengsel inntil 6 år straffes den som i den hensikt å begå en forbrytelse, anskaffer, tilvirker eller oppbevarer a) skytevåpen, våpendeler, ammunisjon eller sprengstoff, eller b) særlig utstyr for å tilvirke eller anvende slike gjenstander. Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 10 år idømmes. Medvirkning straffes på samme måte.”
(13)Slik denne bestemmelse er formulert, er det ikke noe vilkår for at anskaffelse av skytevåpen mv. skal rammes, at hensikten er å benytte våpen som middel til å begå en forbrytelse. Etter sin ordlyd rammer den således blant annet også anskaffelse av skytevåpen i den hensikt å overdra det til personer som ikke har politimesterens tillatelse til å erverve slikt våpen, se våpenloven § 33 sammenholdt med §§ 7 og 8. På bakgrunn av lovgivningshistorikken kan imidlertid straffeloven § 161 etter min oppfatning ikke forstås på denne måten.
(14)Før lovendringen i 2002 fastsatte § 161: ”Den, som, i Hensigt derved at forøve nogen Forbrydelse, anskaffer, tilvirker eller opbevarer Sprængstoffe eller særlige Redskaber for disses Tilvirkning eller Anvendelse, straffes med Fængsel indtil 6 Aar. Paa samme Maade straffes den, som medvirker til Anskaffelse, Tilvirkning eller Opbevaring af Sprængstoffe eller saadanne Redskaber, naar han ved eller maa antage, at de er bestemte til Forøvelse af nogen Forbrydelse.”
(15)Det fremgikk av ordene ”derved at forøve” at bestemmelsen bare rammet anskaffelse mv. av sprengstoff i den hensikt å benytte det som middel til å forøve en forbrytelse. Ved lovendringen i 2002 tok lovgiverne sikte på å utvide anvendelsesområdet for bestemmelsen til også å gjelde anskaffelse av våpen og ammunisjon. For øvrig synes siktemålet med endringen bare å ha vært å utvide den maksimale strafferammen og gi bestemmelsen en mer moderne språkdrakt, se Ot.prp. nr. 58 (2001–2002) om lov om endringer i straffeloven og politiloven (tiltak mot ulovlig bruk av kniv og skytevåpen), side 21–23.
(16)Aktor har anført at også anskaffelse av våpen i den hensikt å overdra det til personer som ikke har ervervstillatelse, har karakter av alvorlig samfunnsskadelig kriminalitet. Dette er jeg enig i. Hvis straffeloven § 161 skal tolkes slik at den ikke bare rammer tilfeller hvor skytevåpen mv. er anskaffet i den hensikt å benytte det som middel til å begå en forbrytelse, vil imidlertid bestemmelsen få en annen karakter enn det den hadde før lovendringen. Når en slik utvidelse av anvendelsesområdet for bestemmelsen ikke synes å være tilsiktet fra lovgivernes side, bør bestemmelsen etter min mening tolkes innskrenkende, slik at den bare rammer tilfeller hvor hensikten med anskaffelsen har vært å benytte våpenet som middel til å begå en forbrytelse.
(17)Som begrunnelse for å tolke straffeloven § 161 i samsvar med ordlyden har aktor – i tillegg til den samfunnskadelige karakter av ulovlig formidling av våpen – vist til behovet for å kunne benytte kontroll av kommunikasjonsanlegg etter straffeprosessloven § 216 b og teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 b ved etterforskning av ulovlig våpenomsetning. Det er riktig – som aktor har påpekt – at dersom anskaffelse av våpen med sikte på videresalg til personer som ikke har ervervstillatelse, bare skal kunne straffes etter våpenloven, vil strafferammen ikke være høy nok til at man ved etterforskning av slike lovbrudd kan benytte kontroll av kommunikasjonsanlegg eller teknisk sporing. Etter min oppfatning kan imidlertid dette argumentet ikke være tilstrekkelig tungtveiende til å gi § 161 en videre rekkevidde enn det lovgiverne synes å ha tilsiktet. I tilfeller hvor det dreier seg om videreformidling av større kvanta våpen til personer som ikke har ervervstillatelse, vil forholdet dessuten regelmessig være at formidleren er kjent med at erververne tar sikte på å benytte våpnene som middel til å begå forbrytelser. I så fall vil videreformidlingen rammes som medvirkning til overtredelse av straffeloven § 161, og i den utstrekning dette er tilfellet, vil kontroll av kommunikasjonsanlegg og teknisk sporing kunne benyttes som etterforskningsmetoder.
(18)Min konklusjon blir etter dette at straffeloven § 161 må forstås slik at den bare rammer anskaffelse av skytevåpen mv. i den hensikt å benytte det som middel til å begå en forbrytelse.
(19)Aktor har subsidiært anført at det forhold lagmannsretten har funnet bevist, rammes som medvirkning til overtredelse av straffeloven § 161, og at lagmannsretten derfor ikke skulle ha frifunnet for tiltalens post I, men forelagt dette for lagretten. Dette er jeg enig i, og jeg er på dette grunnlag kommet til at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
(20)Som begrunnelse for straffutmålingen har lagmannsretten blant annet uttalt: ”Bevismessig legger lagmannsretten til grunn at tiltalte, i perioden fra høsten 2002 til han ble pågrepet i mars 2004, har overdratt til sammen ca. 100 funksjonsdyktige pistoler og revolvere til personer som ikke hadde kjøpetillatelse for slike våpen, og som heller ikke ville kunne fått det dersom de hadde søkt. De eller fleste våpnene er av kjøperne overdratt videre til kriminelle miljøer, hovedsakelig i Sverige. At de fleste våpnene skulle overdras til kriminelle, var noe tiltalte ble klar over tidlig i perioden. For å unngå at våpnene skulle kunne spores tilbake til ham dersom de ble beslaglagt av politiet, forsøkte han å fjerne eller ødelegge serienummeret på dem ved hjelp av ulike teknikker. Likevel er flere våpen som politiet har beslaglagt hos kriminelle senere, sporet tilbake til tiltalte.”
(21)Straffeloven § 161 retter seg ikke bare mot den som anskaffer skytevåpen mv. i den hensikt å benytte det som middel til å begå en forbrytelse, men også mot den som medvirker til slik anskaffelse, se § 161 tredje ledd. Når lagmannsretten har funnet det bevist at B tidlig i perioden var klar over at de fleste av våpnene skulle overdras til kriminelle, kunne lagmannsretten derfor ikke frifinne for overtredelse av straffeloven § 161, men skulle ha forelagt spørsmålet om det forelå medvirkning til overtredelse av bestemmelsen, for lagretten.
(22)Forsvareren har anført at slik grunnlaget for tiltalens post I er utformet, vil det å dømme for medvirkning til erververnes overtredelse av § 161 være å dømme for et annet straffbart forhold enn det tiltalen gjelder, jf. straffeprosessloven § 38. Dette er jeg ikke enig i.
(23)Som tidligere nevnt, henger tiltalens poster I og III sammen. Det er riktig som anført av forsvareren at første setning i tiltalens post I retter seg mot Bs anskaffelse av våpnene, og ikke mot hans videreformidling av disse. Videreformidlingen av våpnene utgjør imidlertid grunnlaget for domfellelsen etter tiltalens post III, og blir også i andre setning i tiltalens post I benyttet i den nærmere beskrivelse av handlingen etter denne tiltaleposten. På denne bakgrunn finner jeg det klart at det å dømme B for medvirkning til erververnes overtredelse av straffeloven § 161 ikke vil være å dømme for et annet forhold enn det tiltalen gjelder.
(24)Konklusjonen må etter dette bli at lagmannsrettens dom må oppheves for så vidt gjelder frifinnelsen for overtredelse av straffeloven § 161.
(25)Jeg går så over til å behandle domfeltes straffutmålingsanke.
(26)Som det fremgår av det jeg har gjengitt fra lagmannsrettens straffutmålingspremisser, har lagmannsretten lagt til grunn at B har overdratt til sammen ca. 100 funksjonsdyktige pistoler og revolvere til personer som ikke hadde ervervstillatelse for slike våpen, og at de aller fleste av våpnene av kjøperne – med Bs kunnskap – er overdratt videre til kriminelle miljøer. De fleste av disse våpnene hadde B anskaffet på lovlig måte. For å få våpnene ut av våpenregisteret meldte han dem som plombert. Fordi han hadde fått tillatelse av politiet til selv å plombere våpnene og bekrefte at dette var gjort, kontrollerte ikke våpenkontoret at hans lister over plomberte våpen var korrekte. Som lagmannsretten har bemerket, tilsier både ”antallet, typen våpen, tiltaltes kunnskap om kjøpernes kriminelle formål, samt måten tiltalte har gjennomført sin virksomhet på ved falske oppgaver til våpenmyndigheten og forsøk på å fjerne våpnenes serienummer, … for dette forholdet alene en meget streng straff”. Jeg er enig med lagmannsretten i at selv om tiltalte ikke er dømt for å ha anskaffet våpen i den hensikt å begå en forbrytelse, skiller hans forhold seg ikke vesentlig fra dette når det gjelder straffverdighet.
(27)I tillegg kommer de forhold som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom, og som er nærmere beskrevet i denne. Av disse forholdene må det forhold som er omhandlet i tiltalens post IV – oppbevaring av våpen og ammunisjon uten forsvarlig sikring – anses som det mest alvorlige. Det dreier seg om oppbevaring av ca. 100 skytevåpen, for det mest rifler og hagler, uten noen form for sikring. Oppbevaringen skjedde i tiltaltes bolig, sammen med store mengder ammunisjon. Blant annet lå flere tusen skudd åpent i garasjen, som stod ulåst.
(28)Jeg er etter dette kommet til at den straff lagmannsretten har utmålt – fengsel i fire år – ikke er for streng.
(29)Som påpekt av aktor, skulle det i domsslutningen i lagmannsrettens dom ha vært vist til straffutmålingsbestemmelsen i straffeloven § 62 første ledd. Jeg finner det imidlertid ikke av den grunn nødvendig å utforme ny domsslutning.
(30)Til fradrag i straffen kommer 19 dager for utholdt varetektsfengsel.
(31)Jeg stemmer for denne
(32)Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(33)Dommer Stang Lund: Likeså.
(34)Dommer Tønder: Likeså.
(35)Justitiarius Schei: Likeså.
(36)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne