(1)Dommer Bruzelius: Saken gjelder spørsmålet om bruk av samfunnsstraff ved domfellelse for legemsbeskadigelse, jf. straffeloven § 229 første straffalternativ.
(2)Hedemarken tingrett avsa 23. september 2005 dom med slik domsslutning: ”1. A, f. 00.00.1985 dømmes for overtredelse av straffeloven § 229, første straffalternativ, løsgjengerloven § 17 og legemiddelloven § 31, annet ledd, jfr § 24, første ledd til 58 – femtiåtte – timer samfunnstraff. Gjennomføringstiden skal være 120 – etthundreogtyve – dager og den subsidiære fengselsstraff 60 – seksti – dager. Varetektsfradrag ved eventuell soning: 2 dager. 2. Til fordel for statskassa inndras tiltaltes klokke. 3. Saksomkostninger ilegges ikke.”
(3)Tingrettens dom ble avsagt under dissens. Rettsformannen mente at det ikke forelå grunn til å idømme samfunnsstraff.
(4)Påtalemyndigheten anket til Eidsivating lagmannsrett, og gjorde gjeldende at det måtte reageres med ubetinget fengsel. Lagmannsretten avsa 29. november 2005 dom med slik domsslutning. ”I tingrettens dom gjøres følgende endring: Straffen settes til 30 – tretti – dagers fengsel. Til fradrag kommer 2 – to – dager for utholdt varetekt.”
(5)Domfelte har anket dommen til Høyesterett. Det gjøres gjeldende at det skulle ha vært idømt samfunnsstraff.
(6)Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
(7)Den legemsbeskadigelse som domfelte er funnet skyldig i, fant sted natt til søndag 12. juni 2005 kl. 02.40 utenfor et utested i Hamar. Domfelte og en venn av ham hadde før de oppsøkte stedet drukket en del øl. Det hadde i løpet av kvelden vært en del uoverensstemmelser mellom vennen og en av vaktene. Etter at domfelte og hans venn hadde gått ut av lokalet for å røke, slapp en av vaktene ikke vennen inn igjen. Han trengte seg imidlertid forbi vakten og inn. Domfelte så dette, og prøvde å komme etter. Lagmannsretten beskriver det som så skjedde slik: ”…vakten dro ham ut med makt. Domfeltes klokke ble ødelagt i prosessen, og da domfelte ble trukket bort fra vakten av en bekjent, kastet han klokken i ansiktet på vakten, som da sto tre-fire meter borte. Vakten fikk tre kutt i pannen hvorav to på henholdsvis 2 og 3 cm måtte limes.”
(8)Tingretten la til grunn at det hadde vært uoverensstemmelser mellom domfelte og fornærmede ca. en uke tidligere. Tingretten bygde også på at domfelte ”kastet klokka for å skade”.
(9)Hendelsesforløpet i saken er ganske typisk. Det er tale om en voldshandling begått av en nesten 20 år gammel ungdom nattetid utenfor et utested i tilknytning til inntak av alkohol. Jeg minner om at reaksjonsfastsettelsen også gjelder overtredelse av løsgjengerloven § 17 og legemiddelloven § 31 annet ledd jf. § 24 første ledd – bruk av hasj.
(10)Jeg behandler så om det bør idømmes samfunnsstraff, jf. straffeloven § 28 a, og viser til at det følger av rettspraksis, senest Rt. 2004 side 1066 med henvisning til tidligere avgjørelser, at det som et klart utgangspunkt ikke skal gis dom på samfunnsstraff ved domfellelse for legemsbeskadigelse. Skal domstolene unnlate å reagere med ubetinget fengselsstraff ved overtredelse av straffeloven § 229, må det foreligge spesielle omstendigheter.
(11)Lagmannsretten uttalte at legemsbeskadigelsen ligger i det nedre sjikt av § 229 første straffalternativ. Den har også vist til at domfelte ”følte seg provosert og trakassert”, da han kastet klokken. Flertallet i tingretten vektla at handlingen fremsto ”som en impulshandling etter at han ble sint fordi han følte seg urettferdig behandlet av dørvakta og fordi dørvakta hadde ødelagt klokka hans”. Disse forhold kan etter min mening ikke føre til at utgangspunktet om ubetinget fengselsstraff kan fravikes.
(12)Den omstendighet at en domfelt er i en rehabiliteringssituasjon, kan være en slik spesiell omstendighet som kan føre til at det idømmes samfunnsstraff. Hensett til de opplysninger som foreligger om domfelte i vår sak, kan jeg ikke se at han er i en slik rehabiliteringssituasjon. Han kom til Norge 14 år gammel uten å kunne norsk. Det har ført til at hans skolegang er blitt forsinket, men han går nå på videregående skole, mekaniske fag.
(13)Domfelte kom til Norge som flyktning i 1999 sammen med en eldre bror. Etter to og et halvt år på asylmottak flyttet han og broren til en leilighet hvor de fremdeles bor. Brødrene kommer opprinnelig fra Somalia, men kom hit fra Etiopia. Deres mor og flere søsken er fremdeles i Somalia, hvor de lever under vanskelige forhold. Lagmannsretten har vist til at domfelte har hatt vanskelige og belastende opplevelser både i hjemlandet og senere i Etiopia og Norge. Jeg legger det til grunn, men verken denne omstendighet alene eller sammen med øvrige formildende omstendigheter i saken, gir etter min mening grunnlag for å fravike utgangspunktet om at det ved overtredelse av straffeloven § 229 skal reageres med ubetinget fengsel.
(14)Lagmannsretten fastsatte straffen til ubetinget fengsel i 30 dager. Det er jeg enig i.
(15)Jeg stemmer for denne
(16)Dommer Lund: Jeg er enig med meddommerne i tingretten i at det bør gis dom på samfunnsstraff.
(17)Etter loven kan samfunnsstraff idømmes hvor hensynet til straffens formål ikke taler mot det. Ved forbrytelse mot straffeloven § 229 er det klare utgangspunkt at ubetinget fengselsstraff idømmes av hensyn til den alminnelige lovlydighet, og at det skal spesielle omstendigheter til for å fravike utgangspunktet. Kravet til slike omstendigheter vil måtte variere med grovheten i det straffbare forhold.
(18)Etter min oppfatning foreligger det i denne sak sterke individualpreventive hensyn som tilsier at domfelte får den sjanse som ligger i en dom på samfunnsstraff. Domfelte kom til Norge som 14 åring sammen sin bror. De flyktet fra Somalia via Etiopia etter at faren døde, og flere av søsknene hadde sultet i hjel. Bakgrunnen har åpenbart vært sterkt belastende og satt spor som har gjort tilpasningen i Norge vanskelig. Med unntak for denne saken synes voldsepisoder, som domfelte tidligere var involvert i, et tilbakelagt stadium. Han er, som lagmannsretten understreker, i ferd med å gli inn i det norske samfunn og går for tiden i videregående skole.
(19)Samtidig viser opplysningene i saken at han er sårbar og lever under et stort mentalt press. For meg fremstår det som klart at soning av ubetinget fengsel risikerer å styrte omkull den skjøre livssituasjon han befinner seg i. På den annen side vil han åpenbart ha behov for den oppfølgning som ligger i en dom på samfunnsstraff.
(20)Selv om det ikke foreligger noen egentlig rehabiliteringssituasjon, må de individualpreventive hensyn som foreligger, slå gjennom når disse veies opp mot grovheten i den straffbare handling som her ligger i det nedre sjikt av hva som rammes av § 229.
(21)Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bruzelius.
(22)Dommer Støle: Likeså.
(23)Justitiarius Schei: Likeså.
(24)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne