Kaasen, Stabel, Rieber-Mohn, Utgård og justitiarius Schei Tingretten hadde dømt A til fengsel i to år og fem måneder, hvorav ett år ubetinget, for en grov og fire simple narkotikaforbrytelser og to utbyttehelerier begått i en periode på ett år. Lagmannsretten forkastet en anke om å få dommen omgjort til samfunnstjeneste. A var tidligere domfelt i alt 8 ganger for - i det alt vesentlige - narkotikarelatert kriminalitet, og har tilbrakt flere år i fengsel. Hun er nå 46 år gammel, og har vært rusmisbruker i mer enn 30 år. Siden hun var 15 år gammel har hun i flere perioder vært ved behandlingsinstitusjoner. Samfunnsstraff er utelukket ved forbrytelser som kan medføre mer enn seks års fengsel, slik tilfellet er her. A hadde imidlertid avgitt uforbeholden tilståelse, og Høyesterett har tidligere fastslått at samfunnsstraff da likevel kan brukes, jf. straffeloven § 59. Skulle samfunnsstraff anvendes i denne saken, måtte det begrunnes i rehabiliteringshensyn. Høyesterett la til grunn at vilkåret da er at det foreligger en reell og lovende rehabiliteringssituasjon, som klart og sterkt tilsier at fengselsstraff ikke bør brukes. A hadde i vel to og et halvt år vært tilknyttet forskjellige enheter ved ---, og i vel et halvt år vært ansatt som ekstravakt i nær 100% stilling i kommunens hjemmetjeneste. Personundersøkerens anbefaling før lagmannsrettens behandling var å støtte henne i arbeidet med å bli kvitt sine rusproblemer; ved sitt pågangsmot var hun kommet et godt stykke på vei til å bli rusfri. Etter lagmannsrettens dom opphørte imidlertid både arbeidsforholdet og tilknytningen til ---, sistnevnte fordi det ikke var mer de kunne gjøre for henne. På tross av As omfattende og gjentatte initiativ til å komme ut av en fortvilt livssituasjon, kom Høyesterett til at bestrebelsene ikke hadde den fasthet og progresjon som må være vilkåret for å fastslå en reell og lovende rehabiliteringssituasjon. Heller ikke den rehabilitering A hadde oppnådd i løpet av de siste par år, sto i dag i en slik stilling at soning ville virke ødeleggende. Det ble også lagt vekt på at A var domfelt for befatning med narkotika i mengder som langt oversteg hennes eget brukerbehov. Det var derfor ikke grunnlag for samfunnsstraff, og anken ble forkastet. Les avgjørelsen i sin helhet
(1)Kst. dommer Kaasen: Saken gjelder straffutmåling ved grov narkotikaforbrytelse – spørsmålet om rehabiliteringshensyn kan begrunne samfunnstjeneste.
(2)Oslo tingrett avsa 18. juni 2004 dom med slik domsslutning: ”1. A, f 00.00.1959, dømmes for overtredelse av strl § 162 1. og 2. ledd, strl § 162 1. ledd, og strl § 317 1. ledd, sammenholdt med strl §§ 62 1. ledd og 64, til fengsel i 2 – to – år og 5 – fem – måneder som fellesstraff med den betingede del av Asker og Bærum forhørsretts dom av 21. november 2002, jfr strl § 54 nr 3. I medhold av strl §§ 52–54 utstår fullbyrdelsen av 1 – ett – år og 5 – fem – måneder av straffen med en prøvetid på 3 – tre – år. Ved fullbyrdelsen av straffen fragår 32 – trettito – dager for utholdt varetekt. 2. Hun frifinnes for det forhold som er omhandlet i post III i tiltalebeslutning av 6. august 2003. 3. Hun dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av a. 2 stk digitale vekter b. 1 stk pezolavekt c. Lynlåsposer d. Kr 50.000 – femtitusen – . 4. Saksomkostninger idømmes ikke.”
(3)Domfelte anket for å få dommen omgjort til samfunnstjeneste. Borgarting lagmannsrett forkastet under dissens anken ved kjennelse 18. april 2005. En fagdommer og en meddommer stemte for samfunnsstraff, uten å foreta noen utmåling.
(4)Det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold fremgår av tingrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
(5)Domfelte har anket over straffutmålingen. Det anføres at samfunnsstraff vil være den riktige reaksjon i dette tilfellet. Til bruk for behandlingen i Høyesterett er det innhentet epikrise datert 28. juni 2005 fra X og avhør av dennes daglige leder, domfelte og styrer ved Y.
(6)Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(7)Siden 1988 er A, som nå er 46 år gammel, domfelt i alt 8 ganger for – i det alt vesentlige – narkotikarelatert kriminalitet, og har til sammen tilbrakt flere år i fengsel. Hun har vært rusmisbruker i mer enn 30 år, og har siden hun var 15 år gammel i flere perioder vært ved behandlingsinstitusjoner.
(8)A er i vår sak dømt for en grov og fire simple narkotikaforbrytelser og to utbyttehelerier i perioden august 2002 til august 2003. Den grove narkotikaforbrytelsen gjelder oppbevaring av 76,543 gram amfetamin og diverse andre narkotiske stoffer 20. februar 2003. Hun er dømt for oppbevaring av i alt ca. 149 gram amfetamin og for å ha solgt amfetamin til ukjente personer for kr. 18 000. Det er i medhold av straffeloven § 34 inndratt kr. 50 000 som utbytte fra de straffbare handlinger. Tre av disse forholdene, blant annet oppbevaring av til sammen ca. 132 gram amfetamin samt amfetaminsalget, fant sted i prøvetiden for dommen i Asker og Bærum forhørsrett 21. november 2002.
(9)Forsvareren har ikke bestridt tingrettens straffutmåling, dersom samfunnsstraff ikke skal anvendes.
(10)Det er et vilkår for samfunnsstraff at domfellelsen gjelder forhold som ikke kan medføre mer enn seks års fengsel, se straffeloven § 28 a første ledd. Denne saken gjelder grov narkotikaforbrytelse, som har en øvre strafferamme på fengsel i ti år, jf. straffeloven § 162 annet ledd. Høyesterett har imidlertid under henvisning til straffeloven § 59 annet ledd fastslått at samfunnsstraff likevel kan idømmes når det foreligger uforbeholden tilståelse, se Rt. 2004 side 492 avsnitt 14. Slik tilståelse foreligger i vår sak.
(11)Aktor har gjort gjeldende at det er sterke indikasjoner på at lovgiver ikke har tenkt seg at samfunnsstraff skal brukes i så alvorlige saker som den foreliggende, der det som nevnt er idømt fengsel i 2 år og 5 måneder, hvorav ett år er gjort ubetinget. Han har vist til at straffeloven § 28 a annet ledd setter en øvre ramme for samfunnsstraff på 420 timer, hvilket antyder at dette alternativet ikke bør brukes der det er tale om opp mot 2 års fengsel eller mer. En tilsvarende indikasjon hevdes å følge av den nevnte hovedregel i straffeloven § 28 a første ledd om at samfunnsstraff normalt betinger at strafferammen ikke overskrider seks år.
(12)Jeg kan ikke se at disse betraktningene utelukker samfunnsstraff i en sak som denne, dersom tilstrekkelig tungtveiende hensyn tilsier en slik reaksjon. Jeg nøyer meg i denne forbindelse med å vise til at den straff A er idømt, gjelder i alt fem forhold over en periode på et år, og at utmålingen også er en fellesstraff med den betingede del av forhørsrettsdommen fra 2002, som på sin side fastsatte en fellesstraff med en resttid etter prøveløslatelse på vel et år etter soning av en dom fra 1999 som gjaldt overtredelse av straffeloven § 162 tredje ledd.
(13)Samfunnsstraff forutsetter at ”hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet”, jf. straffeloven § 28 a første punktum.
(14)Forsvareren har påberopt to forhold som her tilsier samfunnsstraff: A er i en rehabiliteringssituasjon og saken er blitt gammel.
(15)De forhold A er dømt for, er nå mellom to og vel tre år gamle, uten at det foreligger opplysninger om at A kan lastes for dette. Selv om tidsbruken synes å være i overkant av det akseptable, kan den likevel etter min mening klart ikke i seg selv begrunne bruk av samfunnsstraff.
(16)Skal samfunnsstraff komme på tale i vår sak, må begrunnelsen først og fremst søkes i omstendigheter tilknyttet As rehabilitering.
(17)Da lagmannsretten i april 2005 forkastet anken, hadde A vært tilknyttet forskjellige enheter ved Tyrilistiftelsen i omkring to og et halvt år, og hadde i ca. et halvt år vært ansatt som timebetalt ekstravakt som hjemmehjelp ved Gamle Oslo Hjemmetjenester. Hun arbeidet der i nær 100% stilling. I personundersøkelsen av 18. november 2004 konkluderer personundersøkeren blant annet som følger: ”Etter personundersøkers vurdering er A nå inne i en positiv fase av livet. Etter 30 år med rusmisbruk,…, synes A å ha kommet et godt stykke på vei til å forbli rusfri. Vi er klar over at A har utallige behandlingsopplegg bak seg. Så lenge hun selv legger for dagen slikt pågangsmot i arbeidet med å bli kvitt sitt rusproblem, bør vi støtte henne i dette.”
(18)Som nevnt fant likevel lagmannsretten, under dissens, at rehabiliteringen ikke kunne begrunne samfunnsstraff.
(19)Det er senere fremlagt nye opplysninger om rehabiliteringen. A sluttet etter eget ønske i stillingen som hjemmehjelp 1. mai 2005, og har senere ikke hatt arbeid. Ifølge daglig leder Ingvar Kinge ved X ble hun utskrevet fra Tyrilistiftelsen 30. juni 2005 ”etter en lengre rusepisode som begynte rundt påsketider”. Begrunnelsen for utskrivningen var at ”samarbeidet … ikke fungerte lenger. Det blant annet på grunn av noen episoder hvor siktede ruset seg. Dette gjorde at de ansatte ble mer kontrollører enn støttespillere”. Kinge har videre forklart at A ”ikke er å anse som ferdig rehabilitert, fordi hun har problemer med å legge fra seg rusen”. A selv har forklart at hun ikke lenger er tilknyttet Tyrili fordi det ikke var mer de kunne gjøre for henne.
(20)Det er opplyst at A i de siste par uker har startet et frivillig behandlingsopplegg på Y i Halden, hvor hun etter planen skal gjennom en prosess fra rehabilitering til ettervern.
(21)Høyesteretts praksis om bruk av samfunnsstraff av rehabiliteringshensyn viser at det er et vilkår at det foreligger en reell og lovende rehabiliteringssituasjon, og at denne klart og sterkt tilsier at fengselsstraff ikke bør brukes. Jeg viser til Rt. 2003 side 208 (særlig avsnitt 13), Rt. 2003 side 211, Rt. 2003 side 1153, Rt. 2004 side 492 (særlig avsnitt 14 og 15), Rt. 2005 side 781 og Høyesteretts dom 2. september 2005 (HR-2005-01396-A).
(22)Etter det opplyste har A vist omfattende og gjentatt initiativ til å komme ut av en livssituasjon hun er fortvilt over, og dette synes i perioder å ha brakt henne et godt stykke i retning rehabilitering. Dette kan synes beundringsverdig i betraktning av den varighet og det omfang hennes rusmisbruk har hatt. Men jeg kan ikke se at bestrebelsene har den fasthet og progresjon som må være vilkåret for å kunne fastslå at det nå foreligger en reell og lovende rehabiliteringssituasjon. Jeg kan heller ikke se at det A har oppnådd gjennom rehabiliteringstiltak i de siste par år, i dag står i en slik stilling at soning vil virke ødeleggende. A er dessuten dømt for alvorlige forhold, der det må legges til grunn at hun har hatt befatning med slike mengder narkotika at det klart har oversteget hennes eget brukerbehov.
(23)Jeg er etter dette kommet til at rehabiliteringshensynene verken alene eller sammen med det forhold at det er gått lang tid siden forholdene A er dømt for, kan begrunne bruk av samfunnsstraff.
(24)Jeg stemmer for denne
(25)Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(26)Dommer Rieber-Mohn: Likeså.
(27)Dommar Utgård: Det same.
(28)Justitiarius Schei: Likeså.
(29)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne