Skoghøy, Stang Lund, Støle, Øie og Coward Saken gjaldt reaksjonsfastsettelsen for brudd på regnskapsloven, ligningsloven, valutareguleringsloven og finansieringsvirksomhetsloven ved utøvelsen av såkalt hawala bankvirksomhet. A hadde i perioden 1999-2001 fra kontor i Oslo drevet internasjonal betalingsformidling gjennom organisasjonen ---. Denne organisasjonen er en av flere organisasjoner som driver såkalt hawala bankvirksomhet, som benyttes for pengeoverføringer til land hvor ordinært banksystem ikke eksisterer eller fungerer dårlig. Den virksomhet A hadde drevet, hadde hovedsakelig gått ut på å formidle penger fra etniske somaliere i Norge til slekt og venner i Somalia. For denne virksomheten ble han dømt for forsettlige brudd på regnskapsloven, ligningsloven, valutareguleringsloven og finansieringsvirksomhetsloven. De dominerende forhold ved straffutmålingen var overtredelsene av regnskapsloven og ligningsloven. Disse bestod i at det ikke var ført regnskaper for virksomheten i Norge og ikke innlevert selvangivelse. Lagmannsretten hadde fastsatt straffen for A til fengsel i ett år og fradømt ham retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet i fem år. Høyesterett reduserte fengselsstraffen til ett år, hvorav seks måneder ble gjort betinget, og rettighetstapet til tre år. For så vidt angår spørsmålet om rettighetstap, ble dommen avsagt under dissens, idet to dommere stemte for at rettighetstap ikke skulle idømmes. Ved straffutmålingen ble det lagt vekt på virksomhetens humanitære hovedformål, at Økokrim ved etterforskningen hadde gått svært hardhendt frem, at domfelte i stor grad hadde bidratt til oppklaring av saken, og at det nå var gått forholdsvis lang tid siden de straffbare forholdene ble begått. B og C var dømt for uaktsomt brudd på valutareguleringsloven ved at de fra henholdsvis mai og juni 2001 til 5. oktober 2001 hadde drevet betalingsformidling med utlandet fra ---s Oslo-kontor uten at det forelå nødvendig tillatelse fra Norges Bank. Etter lovendring i 2003, som trådte i kraft 1. januar 2004, kunne disse lovbruddene bare sanksjoneres med fengselsstraff dersom det forelå "særlig skjerpende omstendigheter". Høyesterett fant at det ikke forelå slike omstendigheter og fastsatte straffen til bøter på kr 10 000, slik lagmannsretten hadde gjort.
(1)Dommer Skoghøy: Saken gjelder reaksjonsfastsettelsen for brudd på regnskapsloven, ligningsloven, valutareguleringsloven og finansieringsvirksomhetsloven ved utøvelsen av såkalt hawala bankvirksomhet.
(2)Oslo tingrett avsa 22. mai 2003 dom som for A, B og C har denne domsslutning: ”1. A, født 0.0.61, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 317 første jf. femte ledd. 2. A dømmes for overtredelse av regnskapsloven §§ 8-5 første ledd annet straffalternativ jf. § 1-2 jf. §§ 2-1, 2-2, 2-3, 2-4, 2-5, 2-6, 2-7, 3-1, 4-1 første ledd nr. 1, 4-6 og 8-2, ligningloven § 12-1 nr. 1 bokstav d jf. § 12-2 nr. 1, 2, 3 og 4 jf. § 4-2 nr. 1 bokstav a, straffeloven § 317 første jf. femte ledd, valutareguleringsloven § 10 jf. § 1 jf. valutareguleringsforskriften § 18-4 jf. kap. 4 og finansieringsvirksomhetsloven § 5-1 jf. § 2-17 første ledd, det hele sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd og § 63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder. Til fradrag kommer 44 – førtifire – dager for utholdt varetekt. 3. Han fradømmes retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet gjennom å inneha stilling som daglig leder eller annen ledende stilling i noe selskap og retten til å sitte i noe selskaps styre for et tidsrom av 5 – fem – år. … 5. C, født 0.0.62, dømmes for overtredelse av valutareguleringsloven § 10 jf. § 1 jf. valutareguleringsforskriften § 18-4 jf. kap. 4 til en straff av fengsel i 45 – førtifem – dager. Til fradrag kommer 23 – tjuetre – dager for utholdt varetekt. 6. B, født 0.0.83, [dømmes for overtredelse av] valutareguleringsloven § 10 jf. § 1 jf. valutareguleringsforskriften § 18-4 jf. kap. 4 til en straff av fengsel 30 – tretti – dagers fengsel. Fullbyrdelsen utstår med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven §§ 52 til 54. Til fradrag ved eventuell soning kommer 12 – tolv – dager for utholdt varetekt. 7. Påtalemyndighetens påstand om inndragning tas ikke til følge.”
(3)De domfelte påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. A anket prinsipalt over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for samtlige forhold han ble dømt for, og lovanvendelsen vedrørende overtredelsen av valutareguleringsloven med tilhørende forskrift, subsidiært over saksbehandlingen og atter subsidiært over reaksjonsfastsettelsen. C anket prinsipalt over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet og subsidiært over straffutmålingen. B anket prinsipalt over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært over saksbehandlingen og atter subsidiært over straffutmålingen.
(4)Ved lagmannsrettens beslutning 5. november 2003 ble As anke vedrørende overtredelsene av regnskapsloven og finansieringsvirksomhetsloven nektet fremmet etter straffeprosessloven § 321 andre ledd første punktum. For øvrig ble skyldankene fra samtlige domfelte henvist til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven § 325, jf. § 321 andre ledd første punktum.
(5)Lagmannsretten avsa 17. november 2004 dom med slik domsslutning: ”1. A, født 0.0.1961, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 317 første ledd jf femte ledd; tiltalens post III B. 2. A dømmes for overtredelse av ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav d jf. § 12-2 nr. 1, 2, 3 og 4, jf § 4-2 nr. 1 bokstav a og valutareguleringsloven § 10 jf § 1 jf valutareguleringsforskriften § 18-4 jf. kapittel 4, sammen med de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom av 22. mai 2003, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 – ett – år. Til fradrag kommer 44 – førtifire – dager for utholdt varetekt. 3. A fradømmes retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet gjennom å inneha stilling som daglig leder eller annen ledende stilling i noe selskap og retten til å sitte i noe selskaps styre for et tidsrom av 5 – fem – år. 4. C, 0.0.1962, dømmes for overtredelse av valutareguleringsloven § 10 jf § 1 jf valutareguleringsforskriften § 18-4 jf. kapittel 4 til en bot på 10 000 – titusen – kroner, subsidiært fengsel i 15 – femten – dager. Ved eventuell soning av den subsidiære fengselsstraff kommer 23 – tjuetre – dager til fradrag for utholdt varetekt. 5. B, født 0.0.1983, dømmes for overtredelse av valutareguleringsloven § 10 jf § 1 jf valutareguleringsforskriften § 18-4 jf. kapittel 4 til en bot på 10 000 – titusen – kroner, subsidiært fengsel i 15 – femten – dager. Ved eventuell soning av den subsidiære fengselsstraff kommer 12 – tolv – dager til fradrag for utholdt varetekt.”
(6)Det nærmere saksforhold og de domfeltes personlige forhold fremgår av tingrettens og lagmannsrettens dommer.
(7)A har anket til Høyesterett over reaksjonsfastsettelsen, mens påtalemyndigheten har anket over lovanvendelsen i forhold til C og B og over straffutmålingen for alle de tre domfelte.
(8)Saken har for Høyesterett vært behandlet sammen med sak 2005/224 (HR-2005-00880-A).
(9)Jeg behandler først anken fra A.
(10)A har i anken gjort gjeldende at den utmålte fengselsstraff er for streng og må nedsettes, og at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å idømme rettighetstap.
(11)Jeg har funnet at hans anke må tas til følge.
(12)A har i perioden 1999–2001 fra kontor i Oslo drevet internasjonal betalingsformidling gjennom organisasjonen X, som har hovedkontor i Dubai. Denne organisasjonen er en av flere organisasjoner som driver såkalt hawala banksystem, som benyttes for pengeoverføringer til land hvor ordinært banksystem ikke eksisterer eller fungerer dårlig. Gjennom et komplisert system med hawala-kontorer over hele verden kan et beløp som blir innbetalt til et kontor i Norge, utbetales til mottakeren i utlandet neste dag. Systemet bygger på forskuddsutbetaling og tillit. Den virksomhet A har drevet, har i hovedsak gått ut på å formidle penger fra etniske somaliere i Norge til slekt og venner i Somalia. For formidlingen har det – avhengig av beløpets størrelse – vært tatt et transaksjonsgebyr på mellom 3 og 5 %, som er blitt fordelt på de som deltar i transaksjonen.
(13)Det nærmere omfang av virksomheten er beskrevet slik i lagmannsrettens dom: ”Ifølge de tiltaltes forklaringer, som støttes av en rekke dokumentbevis i saken, har de tiltalte i perioden 1999–2001 (2000 til 2001 for Cs vedkommende) tatt i mot penger for oversendelse, foretatt omregning fra norske kroner til amerikanske dollar, utarbeidet lister med navn på personer som sender penger og hvem som skal motta penger, oversendt listene per faks eller e-post, foretatt innskudd, overført penger fra konto i Norge og ut av landet og for øvrig deltatt i driften av kontoret. Kontoopplysninger fra DnB/Postbanken viser at det i 1999, 2000 og fra 1. januar til 5. oktober 2001, ble satt inn henholdsvis kr 21.549.929, kr 37.314.905 og kr 33.720.127. Til sammen er det i perioden overført beløp på mer enn kr 90 millioner. Den vesentlige del av beløpene er innbetalt kontant ved oppmøte på kontoret i Oslo. Resten er innbetalt gjennom forskjellig former for overføringer som i større eller mindre grad har vært sporbare tilbake til avsenderen. Pengestrømmen har gått fra Oslo via New York til Xs hovedkontor i Dubai. Beløpene er blitt sendt videre til Dubai når de regelmessig kom opp i ca kr 100 000. Beløp over kr 100 000 er også overført, men da stilles det krav om at formålet med overføringen oppgis til Norges Bank. Nærmere opplysninger om antall transaksjoner og avsender/mottaker har man bare for perioden 1. januar til 5. oktober 2001, idet opplysninger om dette forelå på den beslaglagte pc’en. Det er totalt for perioden registrert 16 229 transaksjoner. 75 % av transaksjonene har gått til Somalia, 19 % til Afrika for øvrig, mens 6 % har gått til andre steder rundt omkring i verden. Når det gjelder beløp er prosentsatsen 70 % til Somalia, 16 % til Afrika for øvrig og 14 % til andre land i verden.”
(14)De overtredelser av regnskapsloven og ligningsloven som A er dømt for, består i at det ikke er blitt ført regnskap for virksomheten i Norge og ikke er innlevert selvangivelse til ligningsmyndighetene. Etter det de lavere instanser har lagt til grunn, har A helt siden 1999 hatt en sentral posisjon ved Oslo-kontoret og senest fra november 2000 vært formell og reell daglig leder av dette og vært klar over at det ikke ble ført regnskaper og levert selvangivelse. For tiden frem til november 2000 er han blitt bedømt som medvirker, mens han for tiden etter dette tidspunkt er bedømt som hovedmann. I alle fall fra det tidspunkt da han ble formell og reell daglig leder, har han hatt inntekter av virksomheten.
(15)Grunnlaget for domfellelsen for overtredelse av finansieringsvirksomhetsloven § 5-1, jf. § 2-17 første ledd er at A i den posisjon han har hatt ved Xs Oslo-kontor, ikke har sørget for at det ved den betalingsformidling som ble drevet fra kontoret, ble krevd skriftlig legitimasjon – med navn, fødselsnummer, fotografi, navnetrekk og utsteders navn – fra kunder som overførte penger, til tross for at han hadde skjønt at det forelå en slik legitimasjonsplikt.
(16)Grunnlaget for domfellelsen for overtredelse av valutareguleringsloven § 1, jf. § 10 med tilhørende forskrift er at A i den perioden saken gjelder, forsettlig har drevet betalingsformidling med utlandet fra Xs Oslo-kontor uten at det forelå nødvendig tillatelse fra Norges Bank.
(17)Ved lovendring i 2003, som trådte i kraft 1. januar 2004, er bestemmelsen om adgangen til å drive betalingsformidling med utlandet flyttet fra valutareguleringsforskriften til finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1. Mens den tidligere strafferamme var bøter eller fengsel inntil to år, er strafferammen etter overflyttingen bøter eller ”under særlig skjerpende omstendigheter” fengsel i inntil ett år, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 5-1.
(18)Lagmannsretten har for bruddet på valutareguleringsloven lagt til grunn at spørsmålet om straffbarhet må vurderes ut fra den lovgivning som gjaldt på gjerningstidspunktet, men at straffutmålingen – ut fra prinsippet i straffeloven § 3 – må skje på grunnlag av den mildere bestemmelse i finansieringsvirksomhetsloven. Dette er jeg enig i.
(19)De dominerende forhold ved straffutmålingen er overtredelsene av regnskapsloven og ligningsloven.
(20)Som det fremgår av den beskrivelse jeg har gitt, har det ved X-kontoret i Oslo i tidsrommet fra 1999 til 5. oktober 2001 vært drevet en omfattende økonomisk virksomhet uten at det har vært ført regnskaper eller har vært innlevert selvangivelser. Denne virksomheten har generert bruttoinntekter i form av transaksjonsgebyrer, valutakursgevinster og renteinntekter. Slik virksomheten har vært drevet, fremstår den som en filial av utenlandsk foretak, og skatteplikten til Norge og selvangivelsesplikten følger da av skatteloven av 1999 § 2-3 første ledd bokstav b og ligningsloven § 4-2 nr. 1 bokstav a. Etter det lagmannsretten har lagt til grunn, er det ved bruddene på regnskapsloven og ligningsloven ”utvilsomt unndratt større beløp fra beskatning, selv om det på grunn av det totale fravær av regnskap og selvangivelse er vanskelig å si nøyaktig hvor stort beløp det er tale om”. Ut fra Økokrims beregninger utgjorde virksomhetens bruttoinntekter i 2001 i underkant av kr 2,5 millioner, og lagmannsretten har lagt dette til grunn. For 2000 har lagmannsretten funnet det bevist at bruttoinntekten lå på minst det samme nivå. På denne bakgrunn finner jeg det klart at det overfor A må reageres med ubetinget fengsel av en viss varighet.
(21)Ved straffutmålingen har lagmannsretten tillagt det vekt i formildende retning at virksomhetens hovedformål har vært å formidle penger til livsopphold for venner og slekt i Somalia, hvor bankvesenet på grunn av borgerkrigen i landet har ligget nede. Det har fra påtalemyndighetens side vært anført at det ikke kan tillegges vekt i formildende retning at betalingsformidlingen i hovedsak har hatt et slikt ”nødhjelpsperspektiv”.
(22)Etter det som er opplyst for Høyesterett, må det legges til grunn at det i den perioden vår sak gjelder, ikke fantes realistiske alternativer for pengeoverføringer fra Norge til Somalia gjennom det ordinære bankvesen, da det ikke fantes noe slikt i Somalia. Riktignok kunne pengene ha vært lovlig overført til Somalia ved at de ble overført fra en norsk bank til et hawala bankkontor i et land hvor slik virksomhet er tillatt, og dette besørget pengene videreformidlet til Somalia. Dette ville imidlertid ha tatt lengre tid og ha vært vesentlig dyrere. Ved overføring av mindre beløp ville en stor del av pengene på denne måten ha gått til å dekke gebyrer. For å få pengene inn i Somalia måtte man på den siste etappen uansett ha benyttet seg av et hawala bankkontor. På bakgrunn av det klare humanitære hovedformål ved virksomheten finner jeg at bruddet på valutareguleringsloven – til tross for virksomhetens omfang – ikke kan sies å være begått ”under særlig skjerpende omstendigheter”. Men også i forhold til bruddene på regnskapsloven, ligningsloven og finansieringsvirksomhetsloven § 5-1, jf. § 2-17 første ledd må det humanitære hovedformål virksomheten har hatt, etter min mening tillegges vekt. Selv om også humanitære organisasjoner må innrette sin virksomhet etter de krav lovgivningen stiller, er graden av straffverdighet ikke den samme når virksomheten har et humanitært formål som når den utelukkende blir drevet med sikte på egen vinning.
(23)På den annen side må man ved straffutmålingen ha for øye at det ved internasjonal betalingsformidling av den karakter vi her står overfor, blir åpnet for ”hvitvasking” av penger fra kriminell virksomhet. Det finnes riktignok ingen opplysninger om at X- kontoret i Oslo faktisk har formidlet denne type pengeoverførsler. Ved vurderingen av straffverdighetsgraden av virksomheten må det likevel tas hensyn til at den gav åpning for slik ”hvitvasking”.
(24)I tillegg til virksomhetens humanitære formål må det ved straffutmålingen tillegges vekt i formildende retning at Økokrim under etterforskningen av saken har gått svært hardhendt frem. Bakgrunnen for Økokrims fremgangsmåte var at Økokrim fikk kjennskap til saken gjennom undersøkelser for å avdekke finansiering av internasjonale terrornettverk, og i den allmenne terrorfrykt som rådet etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001, handlet Økokrim ut fra mistanke om at det fra X-kontoret ble kanalisert penger til slike nettverk. Som lagmannsretten har fremholdt, er det imidlertid gjennom etterforskningen ikke blitt funnet noen holdepunkter for at X-kontoret har deltatt i finansieringen av terrorvirksomhet.
(25)Endelig må det ved straffutmålingen tillegges vekt i formildende retning at domfelte i stor grad har bidratt til oppklaring av saken, og at det nå er gått forholdsvis lang tid siden de straffbare handlingene ble begått.
(26)Hvor lang fengselsstraff som skal idømmes, avhenger av om lagmannsrettens dom for rettighetstap blir opprettholdt.
(27)Etter straffeloven § 29 nr. 2 kan rettighetstap, når allmenne hensyn krever det, idømmes hvis den straffbare handling viser at vedkommende er uskikket for en stilling eller virksomhet eller det må fryktes nye misbruk. Både i lovforarbeider og rettspraksis har det generelt vært mant til varsomhet med bruk av rettighetstap, jf. Matningsdal/Bratholm (red.): Straffeloven med kommentarer, Første del, 2. utgave (2003), side 195–196. Ved avgjørelsen av om rettighetstap skal ilegges, er handlingens alvor det naturlige utgangspunkt, men det er også et viktig hensyn hvor hardt vedkommende vil rammes av rettighetstapet jf. Matningsdal/Bratholm, op.cit. side 201. Etter rettspraksis må det dessuten legges særlig vekt på den tid som har gått siden handlingene fant sted, jf. Matningsdal/Bratholm, op.cit. side 202.
(28)Til tross for at det her er begått grove brudd på regnskapsloven og ligningsloven, finner jeg at det ikke er tilstrekkelig grunn til å idømme rettighetstap. Som tidligere nevnt har virksomheten hovedsakelig hatt et humanitært – og ikke økonomisk – formål. Selv om A har hatt noe inntekter fra virksomheten, må det etter det lagmannsretten har lagt til grunn, antas at disse ikke har vært særlig omfattende. Med de begrensede yrkesvalgsmuligheter som A som innvandrer må antas å ha på det norske arbeidsmarkedet, vil et rettighetstap også ramme ham særlig hardt og motvirke en ønsket sosial tilpasning. Han er gift og har ni barn og har således stor forsørgelsesbyrde, men er uten fast arbeid og mottar sosialstønad. Det fremstår i en slik situasjon som lite rimelig og hensiktsmessig å idømme rettighetstap. Ved vurderingen må det også tas hensyn til den tid som er gått siden de straffbare forholdene ble begått.
(29)Når rettighetstap ikke idømmes, er jeg kommet til at straffen passende kan fastsettes til fengsel i ett år, hvorav seks måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år.
(30)Jeg går så over til å behandle påtalemyndighetens anker overfor B og C.
(31)Disse er dømt for å ha overtrådt valutareguleringsloven § 1, jf. § 10 med tilhørende forskrift ved at de fra henholdsvis mai og juni 2001 til 5. oktober 2001 har drevet betalingsformidling til utlandet fra Xs Oslo-kontor uten at det forelå nødvendig tillatelse fra Norges Bank. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet det bevist at de var klar over at det ikke forelå nødvendig tillatelse, og i motsetning til A er de derfor bare dømt for uaktsom overtredelse.
(32)Som tidligere nevnt, er bestemmelsen om adgangen til å drive betalingsformidling med utlandet ved lovendring i 2003 blitt flyttet fra valutareguleringsforskriften til finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1, og strafferammen blitt redusert fra bøter eller fengsel inntil to år til bøter eller ”under særlig skjerpende omstendigheter” fengsel i inntil ett år. Selv om spørsmålet om straffbarhet i dette tilfellet må vurderes ut fra den lovgivning som gjaldt på gjerningstidspunktet, må straffutmålingen – slik jeg tidligere har vært inne på – ut fra prinsippet i straffeloven § 3 skje på grunnlag av den mildere bestemmelse i finansieringsvirksomhetsloven.
(33)For lagmannsretten ble det for B og C fra påtalemyndighetens side ikke påstått at det forelå særlig skjerpende omstendigheter, og lagmannsretten fant heller ikke ”grunnlag for å anse dette lovvilkåret oppfylt”. I anken til Høyesterett har imidlertid påtalemyndigheten gjort gjeldende at det også i forhold til B og C foreligger særlig skjerpende omstendigheter, og at straffen derfor bør settes til betinget fengsel i 30 dager.
(34)Jeg har funnet det klart at påtalemyndighetens anker ikke kan føre frem.
(35)Lagmannsretten har lagt til grunn at verken B eller C har hatt noen lederrolle ved kontoret, og som nevnt er de bare dømt for uaktsom overtredelse av valutareguleringsloven. De har ikke mottatt noen annen godtgjørelse for sitt arbeid enn rimeligere gebyr ved pengeoverføringer til egne slektninger og venner.
(36)Når jeg er kommet til at As brudd på valutareguleringsloven ikke kan anses som begått under særlig skjerpende omstendigheter, og C og B bare har hatt mer underordnede stillinger, er det klart at heller ikke Cs og Bs brudd på denne loven kan anses å være begått under særlig skjerpende omstendigheter. Straffen for disse må etter dette fastsettes til bøter.
(37)Lagmannsretten har fastsatt bøtene til kr 10 000, og for det tilfellet at Høyesterett ikke skulle finne at lovbruddene er begått under særlig skjerpende omstendigheter, har påtalemyndigheten akseptert dette bøtenivået. Etter mitt syn ligger de bøter lagmannsretten har utmålt, på et passende nivå.
(38)C har sittet 23 dager i varetektsfengsel, mens B har sittet tolv dager. Da utholdt varetektsfengsel ved utmåling av bot ikke bare skal gå til fradrag i den subsidiære fengselsstraff, men også i den bot som blir utmålt, finner jeg at bøtene for begge må anses gjort opp ved den varetekt de har utholdt.
(39)Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall når det gjelder spørsmålet om rettighetstap skal idømmes, utformer jeg ingen domskonklusjon.
(40)Dommer Stang Lund: Jeg er enig med førstvoterende i at straffen for A settes til fengsel i ett år, hvorav seks måneder gjøres betinget. For C og B kan jeg slutte meg til at bøtene settes til 10 000 kroner, og at de anses fullbyrdet ved utholdt varetektsfengsel. I begge tilfeller kan jeg i det vesentlige slutte meg til førstvoterendes begrunnelse.
(41)Jeg er imidlertid kommet til at A etter straffeloven § 29 nr. 2 bør fradømmes retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, til å ha stilling som daglig leder eller annen ledende stilling i noe selskap og til å sitte i noe selskaps styre, og viser her til lagmannsrettens begrunnelse. Jeg tilføyer at de forsettlige og grove lovbrudd medførte at et stort antall transaksjoner i 1999, 2000 og i 2001 fram til de domfelte ble pågrepet 5. oktober 2001, på mer enn 90 millioner kroner og en brutto inntekt på om lag 5 millioner kroner for årene 2000 og 2001 ble holdt skjult for norske myndigheter. På grunn av tidsforløpet finner jeg at fradømmelsen bør begrenses til tre år.
(42)Jeg stemmer for denne
(43)Dommer Støle: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Skoghøy.
(44)Dommer Øie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Stang Lund.
(45)Dommer Coward: Likeså.
(46)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne