Ofteddal Broch, Bruzelius, Øie, Mitsem og Gjølstad A var årsak til ein bilkollisjon med to andre bilar. Hans eigen bil vart ikkje mykje skadd, og han køyrde vidare utan å stoppa. Då han nokre veker etterpå fekk erstatningskrav på 100 000 kroner for skade på ein av bilane, melde han ei ukjend kvinne for å ha stole bilen hans på den tida kollisjonen skjedde. I tingretten vart han kjend skuldig i falsk melding og brot på vegtrafikklova § 31 fyrste ledd, jf. § 12 fyrste ledd, og i lekamsskading overfor den dåverande sambuaren sin. Han anka over skuldspørsmålet for lekamsskading. Lagmannsretten fann han skuldig i lekamsskading etter straffelova 228 fyrste ledd. Straffa for dei tre tilhøva vart sett til fengsel i 45 dagar, redusert frå 60 dagar på grunn av lang saksbehandlingstid - nær tre år frå handlingane hadde skjedd til dommen i lagmannsretten låg føre. A anka til Høgsterett over straffutmålinga. Etter Høgsteretts syn måtte falsk forklaring normalt føra til fengselsstraff utan vilkår, men lagmannsretten var komen for høgt. Høgsterett sette i utgangspunktet straffa til fengsel i 36 dagar, som vart redusert til 24 dagar på grunn av tida som var gått. Det var i hovudsaka brukt for lang tid i dei to føregåande instansane, utan at den domfelte kunne lastast. Frå det var teke ut tiltale til det låg føre dom i tingretten, gjekk det 11 månader, deretter gjekk det 16 månader til dommen i lagmannsretten låg føre. Det var ikkje opplyst om noka særskild årsak til tidsbruken.
NORGES HØYESTERETT Den 28. februar 2005 avsa Høyesterett dom i HR-2005-00299-A, (sak nr. 2005/55), straffesak, anke, A (advokat Mette Yvonne Larsen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Siw Morrow) S T E M M E G I V N I N G : 1) Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder straffutmåling ved overtredelse av straffeloven §§ 171 nr. 1 og 228 første ledd, samt vegtrafikkloven § 31 jf. § 12 første ledd. 2) Borgarting lagmannsrett avsa dom 3. november 2004 med slik domsslutning: ”A, født 0.0.53, dømmes for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd, og de forhold som er rettskraftig avgjort ved dom av Oslo tingrett av 25. juni 2004, jf straffeloven § 63 annet ledd, til en straff av fengsel i 45 – førtifem – dager. Til fradrag i straffen går én dag for utholdt varetekt.” 3) Domfellelsen etter straffeloven § 228 første ledd gjaldt en legemsfornærmelse mot As daværende samboer, og bestod i at han helte ut noen tomme ølflasker av en plastpose over hennes ben mens hun lå på gulvet. 4) Forholdene som ble rettskraftig avgjort ved dom av Oslo tingrett 25. juni 2003, knytter seg til et trafikkuhell beskrevet slik i tiltalebeslutning 2. august 2002 mot A post III: ”Onsdag 5. desember 2001 ca. kl 21 00, i krysset Fossumveien/Tokerudberget/Aasta Hansens vei i Oslo, i det han var fører av bilen nevnt i post II, kjørte han i høy hastighet inn i en personbil med registreringsnummer BP *****, noe som medførte at denne bilen igjen kjørte inn i en personbil med registreringsnummer DJ *****. De to påkjørte bilene ble påført til dels store skader. Til tross for dette kjørte han videre uten å stanse, gi seg til kjenne eller for øvrig foreta seg noe i anledning uhellet.” 5) A har fastholdt en annen versjon vedrørende trafikkuhellet gjennom hele saken. Han har hevdet at en ukjent kvinne stjal bilen hans etter først å ha dopet ham ned. Neste dag fant han bilen igjen på parkeringsplassen i nærheten av sin bolig. Han anmeldte ikke tyveriet, fordi skadene på bilen var små, og han syntes situasjonen var pinlig. 6) Tingretten fant bevist den fremstilling som er gjengitt fra tiltalebeslutningen post III, og uttalte: ”Tiltalte anmeldte ikke forholdet til politiet før etter at han ble konfrontert med et erstatningskrav fra en av to fornærmede. Anmeldelsen er datert 10.01.02, dvs. ca. fem uker etter ulykken. Skadetaksten var på over 100 000 kroner for den ene av de berørte biler, jf post III. For øvrig møtte ikke tiltalte før til tredje gang politiavhør. Han var også lite interessert i å se igjennom bilder av potensielle gjerningskvinner i det aktuelle miljøet. Tiltalte meldte forholdet til sitt eget forsikringsselskap den 14.01.02. Retten legger til grunn at tiltalte med forsett innga falsk anmeldelse 10.01.02 og at han var fører av bilen 05.12.01.” 7) Etter dette ble A funnet skyldig i falsk anmeldelse, jf. straffeloven § 171 nr. 1, og brudd på hjelpeplikten i vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 12 første ledd. 8) A har anket lagmannsrettens straffutmåling til Høyesterett. Han har gjort gjeldende at straffen er for strengt utmålt og at det må tas hensyn til tidsforløpet – over tre år fra handlingstiden til endelig dom. 9) Jeg finner at anken bør tas til følge og straffen settes noe ned. 10) Lagmannsretten har funnet at legemsfornærmelsen mot samboeren isolert burde avgjøres med en bot, og at den utgjør en skjerpende omstendighet ved utmåling av straff for de andre overtredelsene, jf. straffeloven § 63 annet ledd. Jeg er enig i dette. 11) Forholdene omkring trafikkuhellet består i overtredelse av trafikklovgivningen og falsk anmeldelse av en ukjent kvinne fremsatt for å unngå de eventuelle straffesrettslige og økonomiske følger av trafikkuhellet og hans etterfølgende opptreden. 12) Etter vegtrafikkloven § 12 første ledd har enhver som med eller uten skyld er innblandet i trafikkuhell, plikt til straks å stanse og hjelpe personer som er kommet til skade, og for øvrig delta i de tiltak som uhellet gir grunn til. Tingretten har funnet bevist at A i høy fart kjørte på en annen bil, som igjen – som en følge av dette – kjørte inn i en tredje bil. Det forelå åpenbart mulighet for skade på person, samtidig som omfanget av de materielle skader var ukjent. Under disse forhold var det en klar overtredelse av vegtrafikkloven ikke å stanse og ”delta i de tiltak som uhellet gir grunn til”. A er drosjeeier og -sjåfør, noe som må anses som en skjerpende omstendighet i forhold til denne overtredelsen. 13) Den falske anmeldelsen skjedde i tilknytning til at A mottok et erstatningskrav på 100 000 kroner med grunnlag i den sterkest beskadigete av bilene, og hadde som formål å unngå konsekvensene av biluhellet. Falsk anmeldelse vil normalt medføre en ubetinget fengselsstraff. Dette tilsies av sterke allmennpreventive hensyn, jf. Rt. 1985 side 427 og Rt. 1988 side 739. I vår sak kommer i tillegg overtredelsen av vegtrafikkloven og legemsfornærmelsen. Jeg antar at en straff av fengsel i 36 dager i utgangspunktet vil være korrekt. Som nevnt har imidlertid A gjort gjeldende at den tid som er medgått frem til endelig dom, og som ikke kan bebreides ham, må føre til en straffreduksjon. 14) Hendelsene i saken fant sted omkring årsskiftet 2001/2002: legemsfornærmelsen 29. desember 2001, kollisjonen 5. desember 2001 og den falske anmeldelsen 10. januar 2002. Fra disse tidspunktene er det således gått noe over tre år. Tiltalebeslutningen er uttatt 2. august 2002, tingrettens dom er av 25. juni 2003 og lagmannsrettens dom av 3. november 2004. Det er således særlig behandlingstiden i de to foregående rettsinstanser som har trukket for lenge ut. Det er ikke opplyst noe om grunnen til dette tidsforløpet. 15) Som lagmannsretten mener jeg at det må tas hensyn til behandlingstidens lengde, og jeg er kommet til at straffen bør reduseres til 24 dager fengsel. 16) Jeg stemmer for denne D O M : I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 24 – tjuefire – dager. 17) Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. 18) Dommer Øie: Likeså. 19) Dommer Mitsem: Likeså. 20) Dommer Gjølstad: Likeså. 21) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne D O M : I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 24 – tjuefire – dager. Riktig utskrift bekreftes: