(1)Dommer Støle: Saken gjelder utmåling av straff for legemsbeskadigelse.
(2)Statsadvokatene i Hordaland satte 29. juli 2003 A under tiltale for overtredelse av straffeloven § 229 annet straffalternativ, jf. § 232. Tiltalen omfattet også en overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ knyttet til samme handling.
(3)Nordhordland tingrett avsa 22. januar 2004 dom med slik domsslutning: ”A, født 00.00.60, dømmes for overtredelse av straffeloven § 229 annet straffalternativ jf. § 232, til en straff av fengsel i fem – 5 – måneder, hvorav hele straffen gjøres betinget med en prøvetid på to – 2 – år.”
(4)A ble frifunnet for tiltalepunktet vedrørende trusler, og dette skulle ha fremgått av domsslutningen.
(5)Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen til Gulating lagmannsrett, som 1. juni 2004 avsa dom med slik domsslutning: ”I tingrettens dom gjøres den endring at legemsbeskadigelsen ikke henføres under strl. § 232. Straffen settes til 150 – etthundreogfemti – timer samfunnsstraff med en gjennomføringstid på 1 – ett – år og med en subsidiær fengselstraff på 5 – fem – måneder, jfr. strl. § 28 a.”
(6)Lagmannsretten kom til at lovbruddet ikke var begått under særdeles skjerpende omstendigheter, slik at straffeloven § 232 ikke kom til anvendelse. Videre ble det lagt til grunn at domfelte hadde handlet i berettiget harme, jf. straffeloven § 56 bokstav b.
(7)Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett over straffutmålingen. Det er anført at straffeloven § 232 kommer til anvendelse, og at rettspraksis tilsier at det må reageres med ubetinget fengselsstraff.
(8)Jeg er kommet til at anken ikke bør tas til følge.
(9)Lagmannsretten har i sine premisser vist til tingrettens beskrivelse av den straffbare handling. Som bakgrunn for de spørsmål som straffutmålingen reiser, gjengir jeg følgende fra tingrettens dom: "Fornærmede var kamerat av tiltaltes sønn, og delte hybel med ham i kjelleren på tiltaltes bopel. Både fornærmede og tiltaltes sønn hadde vært involvert i narkotikamisbruk og annen kriminalitet da tiltalte med håp om å rehabilitere dem, besluttet å la dem få arbeid i det flyttebyrå han drev, og la dem bo i kjelleren hans. Det er rettens oppfatning etter å ha hørt forklaringene til tiltalte og fornærmede at tiltalte strakk seg langt og utviste stor tålmodighet og gjestfrihet overfor fornærmede. Tiltaltes to døtre på 15 og 16 år bodde også hjemme hos tiltalte. Han hadde understreket overfor fornærmede at han skulle holde seg unna døtrene da tiltalte var bekymret for at de skulle bli dratt inn i et uheldig miljø. Uten at tiltalte var klar over det oppsto det et kjærlighetsforhold mellom datteren på 16 år og fornærmede. Natt til 2. mars 2003 hadde tiltalte og konen B vært på fest på et utested. Da de kom hjem var dørene i huset låst, hvilket var uvanlig, og datteren, C, var ikke hjemme. Tiltalte fattet da mistanke om at hun kunne være nede på hybelen, og låste seg sammen med sin kone inn i kjelleren for å kontrollere. Der så de datteren og fornærmede sove nakne i samme seng. Tiltalte forklarte at han ble rasende over dette som han oppfattet som et tillitsbrudd. Han dro fornærmede opp av sengen og tildelte ham minst 3 – 4 slag i ansiktet. Tiltalte gikk deretter bort for å trøste konen som fikk et mindre sammenbrudd da hun så datteren og fornærmede sammen. Like etter gikk han tilbake til fornærmede og tildelte ham minst ett slag til i ansiktet. Fornærmede forsvarte seg kun ved å holde armene foran hodet."
(10)Det fremgår av legeerklæring 20. mars 2003 fra Haukeland Universitetssykehus at fornærmede ble påført ”brudd i underkjeven på hver side, feilstilt bitt og nedsatt følelse i underleppen som følge av nerveskade”. Han ble sykemeldt i fem uker som følge av skaden.
(11)Det følger av rettspraksis at det ved domfellelse for legemsbeskadigelse skal reageres med ubetinget fengselsstraff, med mindre helt særegne forhold gjør seg gjeldende, jf. for eksempel Rt. 2000 side 1. Dersom straffeloven § 232 kommer til anvendelse, vil det ytterligere tale for ubetinget fengselsstraff.
(12)Jeg behandler først spørsmålet om legemskrenkelsen skal henføres under straffeloven § 232 fordi voldsutøvelsen har skjedd under ”andre særdeles skjerpende omstendigheter”. Avgjørelsen hører under straffespørsmålet, og Høyesterett har full kompetanse. Med mindre reglene om straffnedsettelse i §§ 55 – 59 kommer til anvendelse, vil det ikke kunne gis dom på samfunnsstraff hvis § 229 annet straffalternativ og § 232 anvendes i kombinasjon, fordi ett av vilkårene etter straffeloven § 28 a er at den handling som det skal utmåles straff for, ikke kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer.
(13)Straffeloven § 232 tredje punktum angir visse momenter som det særlig skal legges vekt på ved avgjørelsen av om den straffbare handling er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Selv om fornærmede ble revet ut av søvnen og umiddelbart deretter tildelt de slagene som er beskrevet av tingretten, er det ikke naturlig å betegne det som skjedde som vold ”begått mot en forsvarsløs person”. Det man har tenkt på er ”tilfelle hvor det er et klart misforhold i styrke mellom offeret og gjerningspersonen, typisk der hvor en ung mann øver vold mot eldre, barn, uføre eller gravide”, jf. Ot.prp. nr. 79 (1988–89) side 47. At fornærmede ikke forsvarte seg, innebærer ikke at han var en forsvarsløs person i lovens forstand.
(14)Ut fra det handlingsforløp som foreligger i saken, og alle de omstendigheter som førte til at domfelte mistet besinnelsen, er det heller ikke grunnlag for å karakterisere voldsutøvelsen som ”uprovosert” eller at det ellers foreligger ”særdeles skjerpende omstendigheter”. Det må derfor være klart at straffeloven § 232 ikke kommer til anvendelse.
(15)Det er snarere de særegne formildende omstendigheter som karakteriserer saken. Det må særlig tas i betraktning at familien i lengre tid hadde slitt med sønnens til dels omfattende narkotikamisbruk, med en rekke tilbakefall. Sønnen hadde også vært involvert i annen kriminalitet, og fornærmede i denne sak var altså en venn av sønnen, med tilsvarende problemer. I et forsøk på å rehabilitere begge hadde A strukket seg langt og skaffet dem bolig i eget hus og arbeid i egen bedrift. Han hadde gitt klart uttrykk for at fornærmede skulle holde avstand til døtrene, som var 15 og 16 år gamle. Dette siste hadde sammenheng nettopp med de belastninger over tid som sønnens narkotikamisbruk hadde påført domfelte og hans familie, og engstelsen for at noen av døtrene skulle gli inn i den samme livsførsel. Det var heller ingen urimelig henstilling når en tar i betraktning den store aldersforskjellen mellom fornærmede og datteren – han var 27 år og hun så vidt over den seksuelle lavalder.
(16)På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå at A opplevde fornærmedes opptreden som et grovt tillitsbrudd, som straks skapte stor frykt for at den eldste datteren var i ferd med å bli en del av fornærmedes miljø. Den intime situasjonen som datteren og fornærmede befant seg i da A og ektefellen kom inn i kjellerleiligheten, bidro til å forsterke denne frykten. Jeg tilføyer at på det tidspunkt voldsutøvelsen skjedde, var fornærmede og sønnen i ferd med på ny å oppsøke narkotikamiljøet, noe A var klar over.
(17)Jeg finner det ikke nødvendig å ta stilling til om straffeloven § 56 b kommer til anvendelse. Uavhengig av denne bestemmelsen mener jeg at sakens særegne omstendigheter fører til at det ikke bør reageres med ubetinget fengsel mot A.
(18)I valget mellom samfunnsstraff og betinget fengselsstraff er jeg blitt stående ved det siste. Det er ingen preventive hensyn som tilsier samfunnsstraff i dette tilfellet, og straffen bør da settes til fengsel i 7 måneder.
(19)Jeg stemmer for denne
(20)Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Støle.
(21)Dommer Rieber-Mohn: Likeså.
(22)Dommer: Bruzelius: Likeså.
(23)Dommer Tjomsland: Jeg mener at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
(24)Det er etter mitt syn tale om en alvorlig legemskrenkelse. Da domfelte sammen med sin kone kom hjem – etter en fest på et utested – og fant sin 16 år gamle datter i seng med fornærmede, ble han rasende. Han dro fornærmede opp av sengen og tildelte han minst 3 – 4 knyttneveslag i ansiktet. Etter å ha trøstet sin kone, tildelte han fornærmede ytterligere ett knyttneveslag i hodet. Fornærmede forsvarte seg ikke på annen måte enn å holde hendene foran ansiktet. Som det fremgår av førstvoterendes votum ble fornærmede ”påført brudd i underkjeven på hver side", og sykemeldt som følge av skaden i fem uker. Dersom det ikke hadde foreligget formildende omstendigheter i saken, mener jeg at forholdet – som etter mitt syn ligger nær grensen for anvendelsen av straffeloven § 232 – ville medført en straff av ubetinget fengsel i omkring 9 måneder.
(25)Det er meget forståelig at domfelte reagerte med skuffelse og engstelse da han fant datteren i seng med fornærmede. Domfelte har imidlertid sterkt understreket at hans raseri ikke skyldes den seksuelle relasjonen, men – utelukkende – en redsel for at også datteren kom til å bli trukket inn i et uheldig miljø med narkotikamisbruk. Dette innebærer – slik jeg forsto ham – at reaksjonen ville ha blitt den samme dersom datteren og fornærmede hadde sittet og drukket øl da han kom hjem. Uten hensyn til hvilke av disse forhold som var avgjørende for domfeltes raseri, kan jeg ikke se at dette kan unnskylde hans handlemåte i en slik grad at det – hensett til rettspraksis – vil være riktig å reagere med en betinget fengselsstraff eller samfunnsstraff.
(26)Denne saken inneholder riktignok et spesielt element knyttet til tillitsbruddet, men selve den situasjonen domfelte var kommet i, er ikke helt sjelden forekommende. Mange foreldre opplever stor bekymring når deres halvvoksne barn etablerer forhold – seksuelt eller på annen måte – med personer de mener kan ha uheldig innflytelse blant annet i forhold til narkotika.
(27)Jeg mener at påtalemyndigheten har tatt tilstrekkelig hensyn til foranledningen til domfeltes handlinger ved den påstanden – på 120 dager ubetinget fengsel – som er nedlagt for Høyesterett.
(28)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne