Forskrift om dyrehelsepersonell

Forskriften skal sikre at personer som er kvalifiserte ifølge direktiv 2005/36/EF, får rett til autorisasjon som dyrehelsepersonell eller seminpersonell i Norge. Forskriften skal også sikre at kvalifiserte personer får rett til å arbeide midlertidig som slikt personell i Norge uten norsk autorisasjon.

Forskriften skal legge til rette for at personer som har kvalifikasjoner som dyrehelsepersonell og seminpersonell fra tredjeland kan utøve sitt yrke i Norge. Med tredjeland menes stat utenfor EØS.

Forskriften gjelder EØS-statsborgere med kvalifikasjoner som dyrehelsepersonell eller seminpersonell, deres rett til autorisasjon i Norge og deres rett til å arbeide midlertidig uten norsk autorisasjon.

Forskriften gjelder også for behandling av søknader som er sendt før Storbritannias uttreden fra EU fra søkere som har tilegnet seg yrkeskvalifikasjoner i Storbritannia. Forskriften kapittel 2 og 3 om autorisasjon gjelder tilsvarende ut 2029 for personer som er under utdanning i Storbritannia ved Storbritannias uttreden fra EU, eller som starter sin utdanning i Storbritannia i løpet av 2019. Ut 2020 gjelder kapittel 2 og 3 om autorisasjon også for søkere som har fullført sin utdanning i Storbritannia før Storbritannias uttreden fra EU.

Andre ledd kommer til anvendelse dersom Storbritannia trer ut av EU uten en utmeldingsavtale som inneholder en overgangsperiode.

Forskriften § 2-4, § 3-4, § 3-5, kapittel 5 og 6 gjelder for personer med kvalifikasjoner som dyrehelsepersonell og seminpersonell fra tredjeland, så langt ikke annet er bestemt.

I denne forskriften skal følgende uttrykk forstås slik:

Yrkeskvalifikasjoner: Kvalifikasjoner som framgår av kvalifikasjonsbevis, en kompetanseattest som nevnt i vedlegg I bokstav a nummer 1, eller dokumentert yrkeserfaring.

Kvalifikasjonsbevis: Eksamensbevis, attester og annen dokumentasjon som er utstedt av en utdanningsinstitusjon eller myndighetene i et EØS-land, og som dokumenterer en bestått yrkeskompetansegivende utdanning som i hovedsak er ervervet innen EØS-området. Som kvalifikasjonsbevis regnes også bevis utstedt i et tredjeland dersom innehaveren har minst tre års relevant og lovlig yrkeserfaring i et EØS-land på grunnlag av beviset.

Yrkeserfaring: Faktisk og lovlig utøvelse av det aktuelle yrket i et EØS-land.

Dyrehelsepersonell: Veterinærer, fiskehelsebiologer og dyrepleiere, jf. dyrehelsepersonelloven § 2

Seminpersonell: Personell som har rett til å utføre kunstig inseminering på dyr, jf. forskrift 6. mars 1995 nr. 239 om kunstig sædoverføring hos husdyr utført av andre enn veterinær § 3 og § 4.

Søker har rett til autorisasjon som veterinær dersom vedkommende fremlegger et kvalifikasjonsbevis som er nevnt i vedlegg II.

Søker som fremlegger et kvalifikasjonsbevis som ikke er nevnt i vedlegg II, har likevel rett til autorisasjon dersom vedkommende fremlegger bekreftelse fra myndighetene i det EØS-landet som kvalifikasjonsbeviset er utstedt eller anerkjent i. Bekreftelsen skal opplyse om at utdanningen er i samsvar med direktiv 2005/36/EF, og at kvalifikasjonsbeviset er likestilt med de kvalifikasjonsbevis som er nevnt i direktivet.

Søker med kvalifikasjonsbevis som ikke oppfyller vilkårene i § 2-1, har likevel rett til autorisasjon som veterinær dersom

søkeren fremlegger attest på yrkeserfaring som veterinær i et EØS-land i minst tre sammenhengende år i løpet av de siste fem årene før attesten ble utstedt, og

kvalifikasjonsbeviset enten gjelder en utdanning som ble påbegynt før det relevante tidspunktet som er nevnt i vedlegg II, eller er utstedt i et tredjeland, jf. § 1-3 bokstav b annet punktum.

Søker med kvalifikasjonsbevis fra den tidligere Tyske Demokratiske Republikk, det tidligere Tsjekkoslovakia, det tidligere Sovjetunionen og det tidligere Jugoslavia har rett til autorisasjon på de vilkårene som fremkommer av vedlegg III.

Søker med kvalifikasjonsbevis som er utstedt i Estland før 1. mai 2004 eller som gjelder utdanning påbegynt der før det tidspunktet, har rett til autorisasjon dersom vedkommende framlegger attest på faktisk og lovlig å ha utøvet virksomhet som veterinær i Estland sammenhengende i minst fem år i løpet av de siste sju årene før attesten ble utstedt.

Søker med kvalifikasjonsbevis som av særlige og unntaksvise grunner ikke oppfyller vilkårene for autorisasjon etter § 2-1 og § 2-2, skal vurderes etter vilkårene i § 3-1 og § 3-3.

Autorisasjon som veterinær kan gis til den som har eksamen fra et tredjeland som anerkjennes som faglig jevngod med norsk utdanning eller kvalifikasjonsbevisene nevnt i vedlegg II, eller som på annen måte kan dokumentere å ha den nødvendige kyndighet.

Søker har rett til autorisasjon som fiskehelsebiolog, dyrepleier eller seminpersonell dersom vedkommende fremlegger kvalifikasjonsbevis som kreves for å kunne utøve yrket i et annet EØS-land.

Utdanning på et kvalifikasjonsnivå som nevnt i forskriftens vedlegg I 1. ledd bokstav a, gir ikke rett til autorisasjon etter første ledd dersom den norske utdanningen er på et kvalifikasjonsnivå som nevnt i forskriftens vedlegg I 1. ledd bokstav e.

Søker som har arbeidet som fiskehelsebiolog, dyrepleier eller seminpersonell i et EØS-land hvor yrket ikke er lovregulert, har rett til autorisasjon dersom vedkommende har utøvd yrket på heltid i minst ett år eller i en tilsvarende periode på deltid. Utøvelsen må ha funnet sted i løpet av de siste ti årene. Søkeren må fremlegge relevant kvalifikasjonsbevis. § 3-1 annet ledd gjelder tilsvarende.

Kravet om at yrkeserfaringen skal være så lang som nevnt i første ledd, gjelder ikke når det søkes om autorisasjon på bakgrunn av en lovregulert utdanning på det kvalifikasjonsnivået som er beskrevet i vedlegg I bokstav b, c, d og e.

Mattilsynet kan fatte enkeltvedtak om at de som søker om autorisasjon etter § 3-1 eller § 3-2, enten skal gjennomgå en prøveperiode på høyst tre år eller skal bestå en egnethetsprøve dersom

den norske utdanningen er vesentlig forskjellig fra søkerens utdanning, eller

det aktuelle yrket i Norge omfatter lovregulerte yrkesaktiviteter som ikke inngår i sammenlignbare former i det tilsvarende yrket i søkerens hjemland, og det i Norge kreves en særskilt utdanning som er vesentlig forskjellige fra søkerens utdanning.

Den norske utdanningen er vesentlig forskjellig fra søkerens utdanning når søkeren mangler kunnskap på områder som er avgjørende for utøvelsen av yrket, og søkerens utdanning viser viktige forskjeller med hensyn til varighet og innhold sammenlignet med den norske utdanningen.

Før vedtak om prøveperiode eller egnethetstest treffes, må det vurderes om den kunnskapen søkeren har ervervet ved yrkeserfaring, helt eller delvis oppveier den vesentlige forskjellen mellom utdanningene.

Søkeren kan velge mellom prøveperiode og egnethetsprøve. Søkeren skal gis mulighet til å ta egnethetsprøven senest seks måneder etter at Mattilsynet har bestemt at søkeren må ta en slik prøve. Dersom det er nødvendig, kan det gjøres unntak fra yrkesutøverens valgfrihet i ett av følgende tilfeller:

yrkesutøver med kvalifikasjoner vist med kursbevis som nevnt i vedlegg I 1. ledd bokstav a, og hvor det i Norge kreves kvalifikasjoner som nevnt i vedlegg I 1. ledd bokstav c, eller

yrkesutøver med kvalifikasjoner vist med attest med fullført videregående utdanning som nevnt i vedlegg I 1. ledd bokstav b, og hvor det i Norge kreves kvalifikasjoner som nevnt i vedlegg I 1. ledd bokstav d, eller

dersom yrkesutøveren innehar kursbevis som nevnt i vedlegg I 1. ledd bokstav a, men hvor yrket i Norge krever kvalifikasjoner som nevnt i vedlegg I 1. ledd bokstav d, kan Mattilsynet pålegge yrkesutøveren å utføre både prøveperiode og egnethetsprøve.

Prøveperiode eller egnethetsprøve kan ikke pålegges dersom søkerens yrkeskvalifikasjoner oppfyller kriteriene fastsatt i en felles plattform vedtatt i samsvar med direktiv 2005/36/EF artikkel 15.

Mattilsynet kan gi nærmere bestemmelser om innhold, organisering og gjennomføring av prøveperioden og egnethetsprøven.

Autorisasjon som fiskehelsebiolog, dyrepleier og seminpersonell kan gis til den som kan dokumentere å ha nødvendige kvalifikasjoner for å kunne utøve yrket i Norge. Kvalifikasjonsnivåene i vedlegg I skal legges til grunn i vurderingen. § 3-1 andre ledd gjelder tilsvarende.

Dersom Mattilsynet avslår søknad om autorisasjon etter § 3-4 fra person som har oppholdstillatelse i Norge, skal Mattilsynet opplyse om mulige utligningstiltak som prøveperiode eller egnethetstest. Opplysningsplikten gjelder såfremt slike tiltak er tilgjengelige og egnet til å utligne den vesentlige forskjellen som nevnt i § 3-3 første ledd bokstav a og b og annet ledd.

Ved søknad om autorisasjon etter § 3-4, fra person som har oppholdstillatelse i

Norge, skal Mattilsynet vurdere om utligningstiltak kan utjevne den vesentlige forskjellen som nevnt i § 3-3 første til tredje ledd. Ved avslag på søknad om autorisasjon, skal Mattilsynet opplyse om mulige utligningstiltak, såfremt slike tiltak anses hensiktsmessig og kan utligne den vesentlige forskjellen.

Person som er lovlig etablert som veterinær, fiskehelsebiolog, dyrepleier eller seminpersonell i et annet EØS-land, har rett til å arbeide som slikt personell uten norsk autorisasjon under midlertidig opphold i Norge. Dersom yrket ikke er lovregulert i etableringslandet, må vedkommende ha utøvet yrket der i minst ett år i løpet av de siste ti årene for å ha rett til midlertidig tjenesteytelse.

Arbeidets midlertidige karakter skal vurderes fra sak til sak på bakgrunn av arbeidets varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet.

Før en yrkesutøver tilbyr tjenester i samsvar med § 4-1, skal vedkommende sende skriftlig melding til Mattilsynet om arbeidets art og varighet og om hvor arbeidet skal finne sted. Meldingen skal fornyes med eventuelle oppdaterte opplysninger for hvert år tjenesteyter ønsker å utøve yrket.

Første gang tjenesten skal tilbys, eller dersom det senere foreligger en vesentlig endring av de forhold som omhandles i dokumentene, skal meldingen omfatte dokumentasjon av følgende forhold:

Tjenesteyterens identitet og nasjonalitet.

Tjenesteyterens kvalifikasjoner dokumentert ved bevis for yrkeskvalifikasjoner.

At tjenesteyteren er lovlig etablert i et EØS-land med det formål å utøve det aktuelle yrket.

At det på tidspunktet for utstedelsen ikke er forbudt, verken permanent eller midlertidig, for tjenesteyteren å praktisere, og at eventuell rett til å forskrive legemidler ikke er bortfalt eller innskrenket.

Eventuell påkrevd yrkesutøvelse, jf. § 4-1 første ledd annet punktum.

Yrkesforsikring, jf. dyrehelsepersonelloven 25.

Personer som arbeider som fiskehelsebiolog, dyrepleier eller seminpersonell i samsvar med § 4-1, skal gi mottakere av tjenesten skriftlige opplysninger om:

Tjenesteyterens yrkestittel

Navnet på og adressen til tilsynsmyndigheten i etableringslandet dersom yrket er underlagt krav om autorisasjon der

Tjenesteyterens yrkesforsikring.

Mattilsynet skal sikre utveksling av informasjon som er nødvendig for at klager fra mottakere av tjenester skal bli fulgt opp på riktig måte.

Personer som får autorisasjon eller har rett til midlertidig arbeid etter denne forskriften, kan utøve yrket med de samme rettighetene og pliktene som annet tilsvarende personell i Norge.

Dyrehelsepersonelloven § 34 om advarsel og § 36 om tap av rekvireringsrett gjelder også for personer som arbeider midlertidig etter kapittel 4.

Person som har dokumentert utdanning fra tredjeland, men som ikke har slik yrkeserfaring som er nevnt i § 1-3 bokstav b annet punktum, skal ved søknad om autorisasjon få sin utdanning vurdert etter kapittel 3 dersom vedkommende fremlegger bekreftelse fra et EØS-land på at dette landet har anerkjent den dokumenterte utdanningen. Mattilsynet skal også vurdere yrkeserfaring bekreftet opparbeidet i et EØS-land.

Mattilsynet kan kreve følgende dokumenter av den som søker om autorisasjon:

Dokumentasjon av søkerens identitet og nasjonalitet.

Bekreftelse av yrkeskvalifikasjoner, kvalifikasjonsbevis og attest for yrkeserfaring. Søkeren skal på anmodning fra Mattilsynet gi opplysninger som er nødvendige for å slå fast om utdanningen er vesentlig forskjellig fra norsk utdanning. Der det ikke er mulig for søkeren å legge frem opplysningene, skal kontaktpunkt, vedkommende myndighet eller annet relevant organ i hjemlandet kontaktes.

Offentlige bekreftelse på at søkeren ikke har fått tilbakekalt, suspendert eller begrenset autorisasjonen eller retten til å forskrive legemidler. Dokumentene skal ikke være eldre enn tre måneder. Dersom hjemlandet eller det seneste oppholdslandet ikke utsteder de nødvendige dokumentene, kan disse erstattes av en attest som dokumenterer en forsikring på ære og samvittighet avgitt av søkeren for vedkommende retts- eller forvaltningsmyndighet, en notarius publicus eller et kvalifisert bransjeorgan i hjemlandet eller det seneste oppholdslandet.

En attest fra vedkommende myndigheter i søkerens hjemland som slår fast at den aktuelle dokumentasjonen på formelle kvalifikasjoner er slik som det går frem av direktiv 2005/36/EF.

Ved begrunnet tvil kan det kreves bekreftelse fra rett myndighet i annet EØS-land på at kvalifikasjonsbevis er gyldig, og på at søkeren oppfyller de utdanningskrav som er fastsatt i direktiv 2005/36/EF.

Ved begrunnet tvil og der kvalifikasjonsbevis er utstedt av vedkommende myndighet i et EØS-land og omfatter utdanning fra et annet EØS-land, kan Mattilsynet undersøke om:

Utdanningsforløpet ved institusjonen som ga utdanningen, har vært formelt sertifisert av utdanningsinstitusjonene i utstedelseslandet

Kvalifikasjonsbeviset er det samme som ville vært tildelt dersom kurset i sin helhet hadde blitt fulgt i utstedelseslandet

Kvalifikasjonsbeviset gir de samme yrkesmessige rettigheter på territoriet til utstedelseslandet.

§ 5-3 første ledd, bokstav a til c og siste ledd gjelder tilsvarende for søker med yrkeskvalifikasjon fra tredjeland. Bokstav b, siste punktum gjelder likevel ikke.

Mattilsynet kan kreve nødvendig dokumentasjon for å få behandlet søknaden, som for eksempel bevis på statsborgerskap, oppholdstillatelse, og at søkeren innhenter bekreftelse for verifisering av utstedte attester og bevis på kvalifikasjon.

Personer som er innvilget beskyttelse i Norge kan ikke pålegges å ta kontakt med hjemlandets myndigheter dersom dette kan komme i konflikt med deres beskyttelsesbehov.

Dyrehelsepersonell og seminpersonell som får autorisasjon, eller som skal arbeide midlertidig uten autorisasjon, skal ha de språkkunnskapene som er nødvendige for en forsvarlig yrkesutøvelse. Arbeidsgiver og personellet selv skal vurdere om språkkunnskapene er tilstrekkelige.

Personer som har autorisasjon etter forskriften her, kan bruke norsk yrkestittel.

Personer som har rett til å arbeide midlertidig som veterinærer uten norsk autorisasjon, kan bruke norsk yrkestittel.

Personer som har rett til å arbeide midlertidig som fiskehelsebiologer, dyrepleiere eller seminpersonell uten norsk autorisasjon, skal bruke etableringslandets yrkestittel dersom slik finnes. Tittelen skal angis på etableringslandets språk på en slik måte at forveksling med norsk tittel unngås. Dersom det ikke finnes noen yrkestittel i etableringslandet, skal tittelen på kvalifikasjonsbeviset anvendes.

Mattilsynet skal bekrefte å ha mottatt søknad om autorisasjon innen 1 måned etter mottaket. Søkeren skal informeres om eventuelle manglende opplysninger og dokumenter.

Mattilsynet skal avgjøre søknad om autorisasjon så snart som mulig, og senest tre måneder etter at alle nødvendige dokumenter er fremlagt. For søknad etter kapittel 3 forlenges fristen med én måned.

Enkeltvedtak truffet med hjemmel i denne forskriften kan påklages etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Det samme gjelder dersom avgjørelsen ikke er truffet innen fristene som fremgår av 2. ledd.

Forvaltningsloven § 11a gjelder ved behandling av søknader fra personer med kvalifikasjoner fra tredjeland.

I forbindelse med midlertidig arbeid etter kapittel 4 kan Mattilsynet be myndighetene i etableringslandet om all informasjon som er relevant for vurdering av lovligheten av tjenesteyterens virksomhet der. Mattilsynet kan også be myndighetene om å bekrefte at tjenesteyteren ikke har fått forvaltnings- eller strafferettslige sanksjoner på grunn av sin yrkesutøvelse.

Dersom en veterinær i Norge har fått begrenset retten til å utøve yrket, skal Mattilsynet varsle ansvarlige myndigheter i alle øvrige EØS-land. Varslingen skal inneholde informasjon om

identiteten til yrkesutøveren,

hvilket yrke det gjelder,

hvilken myndighet som har fattet vedtaket,

omfanget av vedtaket, og

hvilken periode vedtaket gjelder.

Dersom en yrkesutøver i Norge har blitt domfelt for bruk av falske vitnemål i forbindelse med søknad om autorisasjon, skal Mattilsynet varsle ansvarlige myndigheter i alle øvrige EØS-land om dette.

Varslingen skal skje innen tre dager etter vedtaket eller dommen. Dersom begrensningen eller forbudet mot å utøve yrket opphører, eller dersom vedtaket eller dommen er opphevet, skal ansvarlige myndigheter i alle øvrige EØS-land underrettes om dette innen tre dager.

Yrkesutøveren skal straks informeres om varslingen. Varslingen kan påklages.

Mattilsynet skal etter forespørsel fra personer som vil søke om godkjenning av kvalifikasjonsbevis eller gi melding om midlertidig arbeid i et annet EØS-land, utferdige bekreftelse som nevnt i § 5-3 bokstav c.

Bekreftelsen skal trekkes tilbake dersom yrkesutøverens autorisasjon eller lisens senere tilbakekalles eller retten til å forskrive legemidler innskrenkes, eller dersom vedkommende frivillig gir avkall på autorisasjonen eller forskrivningsretten.

Mattilsynet fører tilsyn og fatter nødvendige enkeltvedtak for å gjennomføre denne forskriften, herunder enkeltvedtak om autorisasjon.

Selv om vilkårene for autorisasjon er oppfylt, har søker ikke rett til autorisasjon dersom det foreligger omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbaketrekking etter dyrehelsepersonelloven § 35.

Mattilsynet kan i særlige tilfeller dispensere fra kravene i denne forskriften dersom dette ikke strider mot EØS-avtalen.

Overtredelse av bestemmelser gitt i denne forskriften eller enkeltvedtak gitt i medhold av forskriften, er straffbart i henhold til dyrehelsepersonelloven § 37, dyrevelferdsloven § 37 og matloven § 28.

Forskriften trer i kraft straks. Samtidig oppheves forskrift 17. desember 1993 nr. 1203 om autorisasjon og adgang til å utøve virksomhet som veterinær i Norge for statsborgere fra EØS som er utdannet i andre land innen EØS og forskrift 12. mai 2005 nr. 429 om autorisering av dyrehelsepersonell fra andre EØS-land.