Forskrift om handel med kulturgjenstander

I lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner § 23 og i kapitlene her gjelder følgende kategorier av kulturgjenstander:

Materiale, uten hensyn til alder:

som har spesiell betydning for Norges kunst, kultur og historie

som har spesiell betydning for virksomheter og hendelser av nasjonal betydning

som vedrører fremstående eller sentrale personers liv. Gjenstander som vedkommende fremstående eller sentrale person selv fører ut av landet medregnes ikke, med mindre utførsel er forbudt etter andre bestemmelser i denne forskriften.

Samisk materiale fra før år 1970. For tekst og kart som er trykket på samisk gjelder år 1930. Det skal søkes utførselstillatelse for alt samisk arkivmateriale. Gjenstander som tilhører sin opphavsmann omfattes ikke.

Malerier, tegninger, skulpturer, originale grafiske blad, annen billedkunst, kunsthåndverk og prototyper for designprodukt som er eldre enn 50 år. Verk som tilhører sin opphavsmann medregnes ikke.

Lyd, foto og filmmateriale fra før år 1950.

Motorvogner, luftfartøy, artilleriskyts og skinnegående materiell eller deler og tilbehør av slike fra før år 1950 og båter eller deler av slike eldre enn 50 år.

Bygninger av alle slag og deler av slike, kunstneriske eller historiske monumenter, arkivmateriale, brev, manuskripter, signeter, folkekunst og husflidsprodukter, møbler og annet innbo, drakter, håndvåpen, musikkinstrumenter og annet løsøre av kunst-, kultur- eller personalhistorisk interesse fra før år 1900.

Etnografisk materiale fra før 1900.

Tekst og kart trykt i Norge før år 1850 eller i utlandet før år 1650.

Norske mynter eldre enn 1537, samt yngre norske mynter, pengesedler, medaljer og ordener av nasjonal betydning, jf. vedlagte oversikt.

Frimerker omfattes ikke av eksportforbudet såfremt de ikke inngår som del i annet materiale som er dekket i disse forskriftene.

Resultater av arkeologiske utgravninger eller av arkeologiske oppdagelser, både lovlige og ulovlige. Automatisk fredete kulturminner i medhold av lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner § 4, jf. § 12 om eiendomsretten til løse kulturminner.

Til materiale nevnt i § 2 bokstavene a-j medregnes ikke personlige effekter fra etter år 1800 eller kulturgjenstander som nevnt i § 2 bokstav e), som skal brukes under opphold i utlandet og som bringes tilbake til Norge innen ett år etter utreise eller skal repareres og restaureres i utlandet og bringes tilbake til Norge innen tre år etter utreise. Med personlige effekter menes gjenstander som for eksempel smykker, bunader og lignende.

Til materiale nevnt i § 2 bokstavene a-j medregnes ikke gjenstander som er importert til Norge etter år 1950 dersom det kan dokumenteres at det i sin tid var lovlig eksportert fra opprinnelseslandet.

Uten skriftlig tillatelse er det etter lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner § 23 forbudt å føre kulturgjenstander ut av landet. Kravet om tillatelse i første punktum omfatter alle former for utførsel til utlandet, også for utlån til utstillinger og for annen tidsbegrenset periode.

Søknad om utførsel av kulturgjenstander som faller inn under noen av de angitte kategoriene i § 2 i forskriften her, skrives på skjema fastsatt av Kultur- og likestillingsdepartementet. Søknaden skal bl.a. inneholde opplysninger om kulturgjenstandens art, materiale, alder, størrelse, ervervsmåte og -tidspunkt, hvem det er ervervet fra, og navn og adresse på søker og mottaker. Videre skal det gjøres rede for begrunnelsen for at det søkes om utførselstillatelse og det skal følge med fem fargefotografier av kulturgjenstanden.

Søknaden sendes den institusjonen som har vedtaksmyndighet etter § 6 i god tid før utførsel skal skje. Dersom søkeren er i tvil om hvor søknaden skal sendes, kan den sendes til Kulturdirektoratet som videresender den til riktig vedtaksmyndighet etter § 6.

Om nødvendig kan vedtaksinstitusjonen kreve at søkeren fremlegger tilleggsopplysninger eller foreviser kulturgjenstanden.

Utførselstillatelse skal normalt gis hvis kulturgjenstanden ikke er av stor betydning for forskning eller for bevaring og formidling av Norges kulturarv.

Utførselstillatelse kan gis permanent eller for et angitt tidsrom, for eksempel i forbindelse med kulturgjenstander som midlertidig utstilles, restaureres/konserveres, eller utføres midlertidig for forskningsformål. Det skal utstedes et eksportsertifikat som skal utferdiges i tråd med internasjonal standard.

Gjenstander som føres ut av landet skal ledsages av ovennevnte utførselstillatelse og denne dokumentasjon skal legges frem for tollvesenet i forbindelse med tollekspedering.

Samtykke til utførsel av offentlige arkiver kan gis av Riksarkivaren dersom utførselen er nødvendig for den forvaltningsmessige og rettslige bruken av arkivene, jf. arkivloven § 9 bokstav b.

Følgende institusjoner er vedtaksinstitusjoner:

Forsvarshistorisk museum er vedtaksinstitusjon for saker om militære kulturgjenstander, våpen og luftfartøy og kjøretøyer.

Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo er vedtaksinstitusjon for saker om arkeologisk og etnografisk materiale, gjenstander fra tiden før reformasjonen, mynter og sedler.

Nasjonalbiblioteket er vedtaksinstitusjon for saker om trykte tekster og kart, manuskripter, lyd- og filmarkiv.

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er vedtaksinstitusjon for saker om malerier, tegninger, skulpturer, originale grafiske blad og annen billedkunst, kunsthåndverk, design, møbler og annet innbo.

Norsk Folkemuseum er vedtaksinstitusjon for saker om folkekunst, bondeantikviteter, husflidprodukter, drakter, bygninger og annet materiale knyttet til arbeidsliv og levemåte etter reformasjonen.

Norsk Maritimt Museum er vedtaksinstitusjon for saker om maritimt materiale.

Norsk Teknisk Museum er vedtaksinstitusjon for saker om transportmidler og annet teknisk materiale.

Preus museum er vedtaksinstitusjon for saker om fotografi, fotografiapparat o.a. fotoutstyr.

Riksantikvaren er vedtaksinstitusjon for saker om båter.

Riksarkivaren er vedtaksinstitusjon for saker om arkivmateriale, segl og signeter.

Ringve Musikkmuseum er vedtaksinstitusjon for saker om musikkinstrumenter og annet musikkhistorisk materiale.

RiddoDuottarMuseat er vedtaksinstitusjon for saker om samisk kunst og annet samisk kulturmateriale.

Vedtaksinstitusjonene skal samrå seg med hverandre eller rådspørre regionale faginstitusjoner hvis det kan være tvil om myndighetsområde eller behov for supplerende kompetanse.

Vedtaksmyndigheten gir søkeren skriftlig melding om vedtaket og sender kopi av vedtaket og søknaden til Kulturdirektoratet.

Dersom en vedtaksinstitusjon selv søker om utførselstillatelse, eller andre forhold medfører at en vedtaksinstitusjon selv ikke kan avgjøre en søknad om utførselstillatelse, skal søknaden sammen med en kort begrunnelse sendes Kulturdirektoratet. Kulturdirektoratet skal videreformidle søknaden til den av de andre vedtaksinstitusjonene som er best egnet til å behandle den, men dersom det ikke er mulig å finne noen egnet vedtaksinstitusjon skal Kulturdirektoratet selv være vedtaksmyndighet i saken. Kultur- og likestillingsdepartementet er klageinstans for vedtak fra Kulturdirektoratet etter andre punktum.

Kulturdirektoratet er klageinstans i saker som gjelder forbud mot utførsel av kulturgjenstander, med unntak av saker som er avgjort av Riksarkivaren, der Kultur- og likestillingsdepartementet er klageinstans, saker som er avgjort av Riksantikvaren, der Klima- og miljødepartementet er klageinstans, og saker som gjelder samiske kulturminner, der Sametinget er klageinstans.

Klage fremsettes for det organ som har truffet vedtaket, og reglene om klage i kapittel VI i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) gjelder tilsvarende.

Det er i henhold til lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner § 23a forbudt å føre inn til landet kulturgjenstander som er ulovlig utført fra en stat som er part i en avtale hvor også Norge er part om tilbakelevering av kulturgjenstander eller om tiltak mot illegal import, eksport og handel med kulturgjenstander, heretter kalt utførselslandet.

I lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner § 23a og i dette kapittel i forskriften skal med:

«kulturgjenstander» forstås de kategoriene av kulturgjenstander som følger av utførselslandenes lovgivning om definisjon og vern av kulturgjenstander

«som er ulovlig utført fra en stat» forstås:

enhver utførsel fra en stats territorium i strid med denne stats lovgivning om vern av kulturgjenstander

gjenstander som ikke ledsages av et gyldig sertifikat, som i henhold til nasjonal lovgivning er påkrevet, der det gis tillatelse til at den aktuelle kulturgjenstanden eksporteres eller

enhver manglende tilbakelevering ved utløpet av fristen for en midlertidig lovlig utførsel, eller enhver krenkelse av et av de øvrige vilkår for denne midlertidige utførselen.

«en avtale hvor også Norge er part om tilbakelevering eller om tiltak mot illegal import, eksport og handel med kulturgjenstander» menes:

en stat som inngår i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS)

en stat som er part i Unidroit-konvensjonen av 24. juni 1995 nr. 1

en stat som er part i UNESCO-konvensjonen av 1970 om tiltak for å forby og hindre ulovlig import og eksport av kulturgjenstander og ulovlig overføring av eiendomsrett til kulturgjenstander.

Den som fører en kulturgjenstand inn til landet, som i henhold til nasjonal lovgivning i utførselslandet forutsetter utførselstillatelse, plikter å sørge for at gjenstanden ledsages av gyldig eksportsertifikat fra utførselslandet. Denne dokumentasjonen skal legges frem for tollvesenet i forbindelse med tollekspedering.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtreder § 3 og § 8 i forskriften, eller bestemmelser og vedtak gitt i medhold av den, kan straffes i medhold av lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner § 27 og lov 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel kapittel 16.

Etter lov 21. desember 2007 nr. 119 § 1-5 fører tollvesenet kontroll med at kulturgjenstander ikke føres ut av landet eller inn til landet i strid med denne forskriften. Tollovens bestemmelser med tilhørende forskrifter gjelder tilsvarende så langt det passer og ikke annet er bestemt.

Forskriften trer i kraft 1. januar 2007.